Ekte mjøsfiskere lager helst redskapen sin sjøl. Ingen ting kommer opp mot dreggevinder av tre og god gammeldags devonsluk.
Rundt et bord i Fiskehytta i Sandvika ved Dalsjordet sitter en lystig gjeng fra Gjøvik fiskerforening og binder noe de kaller kroksett til devonsluker.
Slik de gjør en kveld i uka framover mot påske. En devonsluk er en gammelmodig sluk som spinner rundt på fiskesnøret. Redskap som nesten bare dreggefiskere på Mjøsa fremdeles bruker.
– Noen foretrekker wobler eller moderne og fargerike sluker, men vår trofaste venn Devon er effektiv hele sesongen. Han er ekstra slu og morderisk når vannet er kaldt. Med andre ord på våren og sent på høsten, før jul, innleder karene.
Lengter mot vår
Samtlige stunder med lengsel og smerte mot 1. mai. Da åpner dreggesesongen, og mjøsørreten går en farlig sommer i møte. Helt fram til nyttår, med unntak av september.
– I september gyter ørreten, og da får’n lov å svømme i fred, blir vi forklart.
I det ene øyeblikket sitter karene så dypt konsentrert over bindestikkene sine at man kan høre en treblekrok falle. I neste øyeblikk drar en eller annen ei fiskeskrøne som får de andre til å brøle av latter. Kommentarene er stinne av faguttrykk som bare mjøsfiskere kjenner. For eksempel kaller de stang og snelle for vinde, en kortform for dreggevinde. En punding er en ørret på 6 kilo.
De legger også ut om noe de kaller hylser, ører og slengkroker.
Dregging er kultur
– Vi fisker med devon og gammeldags dreggeredskap av to grunner. For det første holder vi en tradisjon i hevd. Husk at dregging er kultur i Mjøsdistriktet. For det andre og minst like viktig, er at devon og vinde er styggelig effektiv redskap, sier Svein Pettersen, som kameratene vekselvis kaller Fasiten og Leksikonet.
– Vi hører at noen har trebåter, andre foretrekker moderne mjøsbaljer i plast og glassfiber. Ror dere fremdeles, eller surrer dere bare rundt med motor?
– Jeg bruker motor, men ror plutselig. Om ikke annet så for å holde varmen. Hvis man ikke har overbygd båt og varmeapparat om bord, blir det kaldt ut på natta. Det er nesten støtt en sur trekk midtfjords.
Sink og messing
I et ledig øyeblikk forteller Svein Pettersen om hvordan hylsa til devonsluken blir laget av ei messingplate, eller av blank sink og gul messing i kombinasjon. Enkelte lokale sluksmeder kan fremdeles kunsten å lage denne sluktypen, som har sitt navn etter distriktet Devon i England.
– Det forholdsvis mjuke metallet presses ned i ei form og loddes ihop etterpå. Resultatet blir den berømmelige hylsa. Deretter loddes såkalte ører på hylsa. Ørene er propellblader som gjør at sluken spinner når den slepes etter båten, forklarer Pettersen.
Rune Uhlen viser hvordan hylsa sklir framover på fortommen når ørreten biter. Dermed blir det ikke noe bend som kan vri sluken løs av fiskekjeften. Selv om forbannelsene lyser over Mjøsa som kornmo i augustnatta når fiskere likevel mister en rugg, så henger fisken normalt godt fast på en riktig konstruert og rigget devon.
Håndkjører fisken
Fiskere som bruker moderne utstyr kjører fisken på snella, men flere av gamlekara rundt bordet fnyser av denslags. De priser sine mer eller mindre hjemmelagede dreggevinder, og sverger til å kjøre fisken direkte med bare hender.
– Men da skjærer dere vel av dere fingrene?
– Som du kanskje ser så henger de på fremdeles. Ytterst mot sluken bruker vi en fortom av vanlig blank fiskesene, men innover på snella har vi et tjukt flettet snøre som gir godt grep. Da kan fisken rykke, hoppe og dra så mye den vil. Du får en helt egen direktekontakt med fisken når du kjører og tar inn en sprek mjøsørret på gammelmåten, fastslår Uhlen.
Regjerende konge
Praten kommer stadig inn på hvem som tok fisk da og når, årstall og datoer, vekt og lengde, navn på odder og viker, strømfårer og kverviller, forhatte gjedder så store som krokodiller og hunderørreter så breie som bakstfjøler. Storinger som havner i båten blir behørig dokumentert med vitner, vekt, målebånd og foto.
Som da Einar Hagen tok Gjøvik fiskerforenings største ørret i 2022-sesongen. En vilter plugg som veide 8,3 kg, tatt 14. mai. Som regjerende klubbmester omtales Hagen inntil videre bare som Kongen.
– Han er blitt fryktelig svær etter at han ble konge, men bare vent. Når isen går skal vi vise kongen hvordan virkelig storørret ser ut, lover fiskekompisene.
Håpet lever
Alle er skråsikre på at det finnes mye større fisk i fjorden enn den Einar Hagen fikk i fjor, selv om det skal mye til å få slike storvokste luringer på kroken. De største har kanskje blitt rispet av devon før, og vet å passe seg. Men håpet lever, og alt er mulig. Jo Torneby peker på et bilde som henger på veggen.
– Her ser du Finn Arne Vikøren. Han bodde på Vikodden, fisket støtt og opplevde mye rart. Han satte personlig rekord i 1963 med en ørret på 12,050 kilo, tatt 16. juni 1963. Den 16. juni 1975 tok han en ørret på 12,100 kilo. Han satte altså ny personlig rekord på nøyaktig samme dato, med en fisk som var bare 50 gram tyngre. Et nesten umulig sammentreff, men ei sommernatt på Mjøsa kan alt skje.
Større før
Karene mener at gjennomsnittsfisken er større nå enn tidligere. Enkelte forventer nesten å få en ørret på tre kilo når de legger utpå med båten. Men de er samtidig enige om at de virkelig store fiskene var større før i tida. Den største mjøsørreten man vet om er tatt på dregging, ble halt opp fra dypet av en Robert Torp utenfor Neslandet i 1981. Ei boktavelig talt styggdiger purke på 15,3 kilo.
– Den største ørreten medlemmer av Gjøvik fiskerforening har tatt, var en sugg på 13,3 kilo som Einar «Islender’n» Johansen tok ved Kråkvikodden 26. april 1943, kommenterer karene.
Enda større fisk ble tatt på garn da folk drev matauk før i tida. I 1905 skal det ha blitt tatt en hunderørret på stang i Lågen som veide over 23 kilo, men sikre bevis mangler. Gjøvik fiskerforening ble stiftet året etter, og siden den gang har man holdt orden på rekordene.
