Isfiskerne mellom Kremmerodden og Biri travbane borer ekstra grove høl. De jakter på mjøsørret store som spekefjøler.
Den siste søndagen i februar byr på sol og himmelske forhold når vi labber utover Mjøsisen ved Biri. Utenfor gamle badeplass Paradisvika, mellom Kremmerodden og travbanen, sitter en gruppe på sju muntre isfiskere. Alle viser seg å være polakker. De har hver sin stol, pulk, ekkolodd, tjukke varmedresser, store støvler og rikelig med tålmodighet, mat og drikke.
– Vi er medlemmer av klubben Fish Finders. Noen av oss jobber i Norge, og denne helga har vi besøk av tre venner fra Polen, forteller Piotr Rajski.
Ekstra grove høl
Det er tydeligvis ikke abbor de prioriterer, selv om de har fått både abbor og sik her tidligere. Pilkestikkene ser ut som korte slukstenger med ditto snelle. Og de fisker i dobbelt og tredobbelt store pilkehøl, drillet med motorbor. Isen er omtrent 40 cm tykk. Ekkoloddet viser at dybden varierer mellom 20 og 30 meter.
Bruker balansepilk
Piotr åpner verktøykassa og viser fram drøyt fingerlange balansepilker i alle mulige farger. Sirlig ordnet og sortert. I kassa til Piotr er det ikke en eneste abborpimpel med lyskrok å se. Ei heller mormyshka, fjærmygglarver eller maggot. Når det gjelder virkelig storfisk, er det visst balansepilk som gjelder. Fiskelignende pilker med snørefeste på midten og krok i hver ende. Når de løftes med stikka, går de i en liten sirkel og pendler tilbake, som en forvirret småfisk.
Lar fisken leve
I dag har de såvidt rukket å få utstyret i vannet og ennå ikke kjent napp. Bortsett fra en av karene hadde fått en isøse av metall på kroken. En av de andre karene hadde mistet den i hullet forrige helg. Fish Finders dyktige hobbyfotograf Kamil Rudnik drar fram mobilen og viser bildeserier av mjøsørret de har dratt opp her tidligere. Enkelte ørreter er bokstavelig talt styggstore. Bildeseriene ender gjerne med svære halefinner som forsvinner tilbake ned i hullet.
– Men i alle dager, slipper dere fisken ut igjen, Piotr?
– Ja, vi fotograferer den og slipper den tilbake. Det kalles catch and release.
– Fang og slipp, men det er jo ren galskap å slippe ut all den gode maten! Hvorfor ikke catch and cook?
– Vi driver fiske som sport, og da er det mest riktig og hyggelig å la fisken leve …
Verdt å kjøre langt
Noen av karene bor i Oslo, og en langt sør i Østfold. De kjører hver helg opptil fire timer for å pilke på Mjøsa.
– Reise så langt for å fryse på isen, det er jo også galskap, Piotr!
– Ja, men vi lider av galskap, kronisk fiskegalskap, ler han og kakker fingreren mot hodet.
Nordmenn på isen
Polakkene er forundret over at så få nordmenn driver isfiske på Mjøsa når forholdene er så flotte og fisken så stor. Men noen gjør det. Hundre meter unna sitter to lokale fiskere. Det er Trude Kristensen fra Toten og Morten Brørby Sandvik fra Gjøvik. De har stort sett samme redskapen som polakkene, inkludert et ekkolodd som de bruker fra båt sommerstid. Det viser 21,5 meter, og Morten peker på skjermen der vi ser fisk som svømmer forbi pilken.
Ser fisken på dypet
– Det er ekstra spennende med ekkolodd. Ofte ser vi fisken stige opp for å undersøke pilken når vi slipper den ned. De svømmer gjerne nysgjerrig rundt pilken uten å bite. Da skjønner vi at vi må prøve noe annet for å utløse hogg. Vi har antagelig noen knep å lære av polakkene også. Vi tror de sitter på den beste plassen i vika. I dag var planen å være først ute, men jammen var de på plass før oss denne gangen også, flirer fiskeduoen Sandvik og Kristensen.
