Der hvor båthavna ligger i Rambekkvika og leilighetsblokker fyller lia ovenfor, var det før i tida stor aktivitet med tømmerlenser og frakt av kubb på taubane opp til Toten Cellulosefabrikk i Hunndalen.
Du skal være godt voksen for å huske dette. Nylig kom rundt 100 interesserte dit for å høre om anlegget og det som foregikk her i et halvt århundre. Etterpå ble det mer info om både dette og gårdshistorie på Rambekk gård.
Det var Byhistoriegruppa i Gjøvik Historielag som hadde stelt i stand opplegget og invitert til lokalhistoriekveld om både tømmeret som fylte vika og frakten av dette luftvegen de tre kilometrene opp til «cellulosen» i Hunndalen.
Den gamle tømmmerfløtebåten «Sævat» (1919) var bakteppe for treffet, som fant sted på kaia i båthavna. Den var kommet fra sin base på Kapp slik at publikum kunne få se hvordan de så ut, de mange båtene som dro lange tømmersopper fra Lillehammer eller Biri Bruk til Gjøvik. De som bodde slik til at de så Mjøsa på 1950-tallet, husker godt de «endeløse» tømmerdragene med båter som knapt rørte på seg ute på innsjøen.
Tre knop i timen var ikke fort.
Flere tusen stokker
Anlegget ble anlagt i 1905 og fikk strømforsyning fra Toten Cellulose fram til en ombygging i 1928 da de fikk eget strømaggregat. Her lå det tusenvis av tømmerstokker, akkurat som det lå lignende ved Skibladner- og fergebrygga som Gjøvik Bruk hadde bruk for.
Ved hjelp av en såkalt kjerrat, som ble bygd i 1928, ble tømmerstokkene dratt opp til Kapphuset eller Blekkhuset, som det også ble kalt, der det ble kappet opp i 1,2 meter lange kubber.
Kjerrat er et mekanisk drevet spill med et kjettinghjul som det er lagt en endeløs kjetting over som trekker en gjenstand langs en horisontal eller skråttliggende bane. Kjerrater ble brukt ved sagbruk, sliperier og gruvedrift. Det er ikke kjerrater i kommersiell drift i Norge i dag, forteller snl.no.
De korte kubbene ble så lastet opp i vogner/vagger før det via en taubane ble fraktet opp til Toten Cellulose. Strekket var på det mest 32 meter høyt og gikk i ganske rett linje gjennom Kopperudskogen og til mottaket i Hunndalen.
Farlig arbeid
– Det hendte nok at vi unga lurte oss ombord i tomme vogner og ble med på turen, forteller Tore Øderud under arrangementet på Rambekk gård etterpå.
Det var en farlig arbeidsplass, der verken arbeidsmiljøvernlov eller HMS var eksisterende begreper.
– Vi unga fikk gå fritt omkring på området og inne i bygningene blant de farlige maskinene og annet utstyr som sto ubeskyttet. Det er utrolig å tenke på i dag når vi vet hva som skjedde der, fortsetter han.
I løpet av årene fram til anlegget ble nedlagt i 1958, var det fire stygge arbeidsulykker med dødelig utfall.
Fortsatt står det igjen synlige bevis på at det har vært aktiviteter her før i tida. På badestranda i Rambekkvika står det en av to digre betongklosser som var feste for en wire som holdt den høye taubanen på plass. Langs traseen gjennom Kopperudskogen finner en også rester etter master og annet etter taubanen.
Fra jordbruk til fest
Jens Ivar og Karin Markestad driver gården Rambekk, eller det som er igjen av den.
Den før så staselig gården med store jorder omkring er i dag omgitt av bolighus og mest næringsvirksomhet. Selv har de over tid bygd om den store låven til selskapslokaler og gjør det bra med utleie av ulike arrangementer. Etter bilder og informasjon omkring taubanen mellom mjøsstranda og Toten Cellulose i Hunndalen, var det Jens Ivar sin tur til å fortelle historien om gården og området rundt.
– Navnet Rambæk er første gang nevnt i 1640. Opprinnelig het den Rafnabekkr eller Ravnebækken, satt sammen av to ord «ravn» og to bekker, som nå er lagt under jorda i rør. Gården har vært i familiens eie de siste 100 årene, forteller han.
Bondelia har også tilhørt Rambekk en gang på 1700-tallet. Gården lå i Vardal kommune og ble innlemmet i Gjøvik kommune i 1855. I 1972 ble mye av gården ekspropriert av samme kommune.
Bare forsynte seg
– En gang i 1967 var far og jeg nede ved Østre Totenveg og lunnet tømmer da det kom en buss og stanset. Ut kom ordfører Niels Ødegaard og formannskapet. Far spurte hva de ville for noe, og Ødegaard svarte at de var ute og så seg om etter tomter til ny etablering av industri- og næringsvirksomhet.
– Da er dere kommet til feil sted, svarte far.
– Dette bare tar vi, svarte ordføreren, og som sagt så gjort. Her kom blant annet bygget til Oppland Arbeiderblad opp. Dette plaget og preget far resten av livet, sier Jens Ivar Markestad.
