Tatiana og Odd Ingar Toresen har klart å finne fram til tvangsarbeider Iljas Rudenoks gjenlevende søster Anna.
I juni skrev Gjøviks Blad om den sovjetiske sivile tvangsarbeideren Ilja Rudenok fra Hviterussland. 19-åringen ble angitt og drept på flukt gjennom Snertingdal 11. november 1944. Nå har Tatiana og Odd Ingar Toresen på Gjøvik klart å finne fram til Iljas gjenlevende søster Anna (87).
– Det var en svært rørende opplevelse å snakke med henne, sier Tatiana stille.
Fikk brev fra medfange
Tatiana hadde en lang telefonsamtale med Anna. Det viste seg at Iljas familie visste lite om hva som hadde skjedd etter at Ilja var tatt til fange.
– Det eneste familien visste var det som en medfange skrev i et brev til familien etter krigen. Han fortalte at Ilja hadde vært sendt til tvangsarbeid i Årdal i Norge, og hadde flyktet to ganger fra aluminiumsfabrikken i Årdal i Sogn, sier Tatiana.
Gjenkjente sin bror på gruppebildet
Da Anna nylig fikk se et gruppefoto av de første tvangsarbeiderne på Årdalstangen, gjenkjente hun straks sin bror.
Odd Ingar skyter inn at fabrikken ble drevet av det tyske industriselskapet Nordag. Historiker Michael Stokke har skrevet en masteroppgave om de sivile tvangsarbeiderne i Norge 1942-1945. Der fremkommer det at Nordag på det meste hadde 1280 sovjetiske østarbeidere i leiren på Årdalstangen. Der ble Ilja og hans medfanger satt til å produsere lettmetall til bygging av tyske krigsfly.
Etter krigen ble aluminiumsfabrikken overtatt av Årdal og Sunndal verk, senere Norsk Hydro.
Fikk kjæreste i Bergen
I brevet til familien skrev Iljas venn og medfange i Årdal at under det første fluktforsøket ble Ilja skutt i overkroppen, alvorlig skadet og fraktet til sykehus i Bergen. Der skal han ha blitt kjæreste med en norsk sykepleierske. Så snart han frisknet til, ble han sendt tilbake til leiren på Årdalstangen. Der rømte han på nytt.
Sammen med tvangsarbeider 344602 Nicolay Teretschenko var 344598 Ilja Rudenok på veg til Sverige da han ble meid ned og likvidert med MP40 Schmeisser maskinpistol ved småbruket Lillengen i Snertingdal. Nicolay overgav seg og fikk leve. Flukten og drapet er nærmere beskrevet i Gjøviks Blad av 23. juni som ligger på nett. Der kan vi også lese at Ilja først ble begravet ved Seegård kirke, og at levningene i 1953 ble flyttet til krigskirkegården på Vestre Gravlund i Oslo.
– Familien i Hviterussland hadde ingen anelse om hva som hadde skjedd med Ilja etter det andre fluktforsøket, sier Tatiana.
Familien håpet i det lengste på at Ilja hadde kommet seg unna. Det var særlig søsteren Vaselina som håpet og lette så godt hun kunne. Årene gikk, uten at hun fant svar.
– Vaselina var bare to år yngre enn Ilja, og de sto hverandre svært nær, sier Tatiana.
Vaselina var 14 og Ilja 16 år da Ilja ble sendt til Norge. Også Vaselina ble tatt ut til tvangsarbeid, men tyskerne rakk aldri å sende henne vestover før Den røde hær gjenerobret området hvor hun var plassert.
Familien ga aldri opp håpet
Tatiana forteller at Iljas familie gjennom etterkrigsårene fryktet det verste, men trøstet seg med at han kanskje levde et fritt og godt liv ett eller annet sted i vest. Kanskje sammen med den norske kjæresten han hadde fortalt om til medfanger i Norge. Kanskje hadde de til og med barn sammen. Alt familien hjemme i Hviterussland kunne gjøre, var å håpe, drømme og la tankene fly. En dag ville Ilja kanskje stå på døra. Kvikk og blid, slik de husket ham.
Men den gang ei. Hans unge ben morknet stille i norsk jord.
Odd Ingar og Tatiana gir uttrykk for at det var en stor tilfredsstillelse å lykkes med å nøste historien om Ilja og finne hans hjembygd og familie. Samtidig er det et skår i gleden at hans eldste søster Vaselina aldri fikk svar på hva som hadde skjedd med broren. Vaselina døde i 2013, 86 år gammel.
Helt til det siste undret hun på hva som hadde skjedd med broren.
En ekte bygdegutt
Tatiana forteller videre at Iljas familie jobbet ved et kollektivbruk i ei lita bygd som het Pirki i Hviterussland, fire-fem mil fra Tsjernobyl i Ukraina. I dag ligger Pirki øde og forlatt som følge av Tsjernobyl-ulykken i 1986.
Ilja blir beskrevet som en glad og sosial gutt. Anna har fortalt at familien var musikalsk engasjert, og Ilja behersket flere instrumenter. Han var spesielt god på trekkspill.
Mente det var umulig
Tatiana og Odd Ingar Toresen understreker at de har hatt god hjelp til å finne familien til Ilja Rudenok. De trekker spesielt frem Aleksandr Kalistratov i St Petersburg og Aleksandr Semenov i Hviterussland.
Familien til Ilja hadde tidligere tatt kontakt med et program i Russland tilsvarende «Tore på sporet»,(Zdi manja, Venter på meg), men redaksjonen vurderte oppgaven som umulig. Det stoppet ikke ekteparet Toresen.
Mange leter etter sine
I landene som tidligere utgjorde Sovjetunionen finnes tidsskrifter som henvender seg til familier som fremdeles prøver å finne ut hva som skjedde med slektninger som har forsvunnet. Tatiana viser fram et blad der letingen som hun og Odd Ingar driver blir omtalt. Til oppmuntring for alle som leter. Rett nok forsvant mange sporløst under krigen, men erfaringene fra Gjøvik viser at ingenting er umulig. Det umulige tar bare litt lengre tid.
Tatiana og Odd Ingar Toresen mener det er vel anvendt tid å grave fram historier og ukjente enkeltskjebner som Iljas fra historien.
Viktig å kjenne fortiden
– Vi som lever i dag må ta vare på fortiden, fortelle neste generasjon at slik var det. Ingen av oss kjenner fremtiden, men vi kjenner fortiden og kan lære av den. Bare på den måten kan vi unngå å gjøre de samme feilene om igjen, resonnerer Tatiana.
Sammen med Frank Solbakken i Snertingdal holder paret på å skrive hele historia om Ilja.
De håper å få den utgitt i «Årbok for Gjøvik 2022».
– Vi håper også at det kan settes opp ei informasjonstavle ved minnesmerket på Seegård kirkegård som forteller litt om hvem den «ukjent soldaten» var, sier Tatiana og Odd Ingar Toresen.
