– Jeg hadde ikke tro på at jeg kunne male med munnen, men ble utfordret til å prøve da jeg var på MS-senteret i Bærum i 2010. Det sto ei furu på motsatt side av vegen av senteret, og det var den jeg skulle prøve å få ned på papiret.
Aase Sveen tar imot Gjøviks Blad i sin bolig på Biri. MS har gjort sitt til at Aase er lenket til rullestol, og hun kan ikke røre så mye som en finger.
– God til å kommandere
– Siste gang jeg klarte å ta ei brødskive var i 2009. Jeg visste jeg kom til å ende i en rullestol, men hadde jeg enda fått beholde hendene, sier Aase uten et snev av bitterhet.
Hun trenger hjelp til alt, også med å få penselen på plass i munnen og å blande farger når hun skal male.
– Jeg er blitt god til å kommandere, det har jeg god trening med.
Humøret til Aase er smittende og hun fyller rommet med god energi. Humoren og replikkene er tilstede i fullt monn, galgenhumoren også.
– Har aldri malt
– Jeg var flink til å tegne før, men jeg har aldri malt. Jeg må ha hatt noe mellom øra som jeg ikke visste om, sier hun.
Hun var på MS-senteret i Bærum i påsken 2010 da hun tegnet sin første furu med munnen. Deretter malte hun sitt første naturbilde, og resultatet ga mange på senteret en stor overraskelse.
Aase tror antall malerier i årenes løp er blitt cirka hundre, og det til tross for at det har blitt mindre maling de siste tre, fire årene etter at ektemannen Helge ble sjuk og døde. Sju ganger har maleriene hennes vært med på kalenderen til munn og fotmalende kunstnere, senest i 2020 og 2021. Seks av maleriene er blitt trykt opp på kort.
Bare seks i Norge
– Jeg skal til Oslo 13. november og møte de andre i munn- og fotmalerlauget. Vi er bare seks i hele landet, så vi er unike, sier Aase med glimt i øyet. Det ligger ikke for henne å skryte, og hun forteller at hun er ganske selvkritisk i forhold til maleriene. Aase har også deltatt på en del salgsutstillinger.
En dag i uka er Aase på aktivitetssenteret, der maler hun nå en stol med Pippi Langstrømpe-motiv til sitt fjerde barnebarn. Dagene hjemme fylles tidvis med å løse vanskelige zudoku.
– En får til det en vil. Hadde jeg ikke drevet med hjernetrim, hadde jeg vel vært en «grønnsak» nå.
Håndballspiller
Aase var ei aktiv dame før sykdommen mer og mer begrenset henne. Mange på Biri husker henne som håndballspiller, og hun la ikke opp før hun var 43 år gammel.
– Det begynte med at det ene beinet dovnet bort, og jeg fikk dropfot. Jeg var på sykehus for første gang i 1988, men jobbet fram til 1994. Da hadde jeg slipt ned så mange ting at det var på tide å gi seg, forteller Aase. Hun jobbet i gartneri på den tiden, og beskriver seg selv som en «potet». Selv om sykdommen tok tak, var hun med som sekretær under klubbrennene på Biri der mannen hennes var starter i mange år.
For Aase har det aldri vært snakk om å gi opp. Ikke klager hun heller. For ei dame, og for en inspirasjonskilde.
