Russiske Tatiana Toresen fra Gjøvik har bestemt seg. Hun skal gjøre alt hun kan for at eventuelle familier i Russland skal få vite om sine tapte slektninger, som mistet livet ved Kolberg 16. september 1944.
– Moren min fortalte meg mye om 2. verdenskrig da jeg var lita, og jeg husker mye av det. Etter at jeg ble voksen begynte jeg å forstå. Da jeg ble mor og bestemor selv forsto jeg enda bedre, sier Tatiana Toresen, for å forklare sitt brennende engasjementet for å finne ut hvor to russiske soldater gravlagt på Gjøvik gravlund hører hjemme.
Mange like skjebner
– Det handler om to familier som aldri har fått et svar. Foreldrene lever selvsagt ikke lenger, men kanskje de har søsken, barn, tanter, onkler eller annen familie. De fortjener et svar, sier russeren, som flyttet fra Moskva til Gjøvik i 2004. Morens skildringer av egne krigsopplevelser i det hardt rammede Kursk-området på Krimhalvøya, og nabokona som mistet tre sønner i krigen, har brent seg fast hos 54-åringen.
– Familien fikk budskapet overlevert på en liten lapp, sier hun beveget, og bretter A4-arket hun har i hånden flere ganger for å illustrere.
– Alt de fikk vite var at tre sønner var tapt i krig. Sted var ukjent. Alle mødre gråter likt, sorgen over tapet av et barn er det samme uansett land. Hun og familien lærte seg å leve med tapet, men hun fikk aldri fred, forteller Toresen.
Vanskelig oppgave
Nå skal gravstedet på Gjøvik gravlund restaureres. Arbeidet skal stå ferdig til frigjøringsdagen, 8. mai neste år. Da vil også soldatenes navn være på plass. Aleksandr Kalistratov og Ivan Aleksandrov.
– Tenk om det kunne vært noen fra familiene deres her da, og at vi kunne få vite mer om dem. Kanskje finnes det bilder, sier Toresen håpefullt. Hun vet hun står ovenfor en svært krevende oppgave.
Alt som er kjent er at Aleksandr var kontorist fra Leningrad, mens Ivan var dreier fra Baku. Og at de ble skutt av tyske soldater ved Kolberg 16. september 1944.
– Problemet er at dette er to veldig vanlige russiske navn, som Ole Olsen i Norge. Det er side opp og side med disse navnene i russiske arkiver. Om jeg kunne funnet ut av fødselsår og eventuelt fødselsdato, har jeg kontakter i Russland, som kan hjelpe meg å finne ut mer. Tyskerne var nøye, så jeg er helt sikker på at dette er informasjon som finnes et eller annet sted, sier hun.
Håper på hjelp
Gjennom lokalavisa håper hun å komme i kontakt med noen som kan hjelpe.
– De hadde rømt fra en arbeidsleir på Hønefoss, før de kom hit hvor de søkte tilflukt før de ble angitt og skutt. Jeg har også fått vite at de ble gravlagt et annet sted først, men at tyskerne flyttet dem. Jeg vet ikke hvor dette var, forteller hun. En slektning av et vitne til selve forflytningen har formidlet til Toresen at da bena falt ned fra båren mens de gikk, hadde de tyske soldatene ledd av det og kalt dem russiske akrobater.
13.700 russere døde i Norge
Å ikke vite hvor kjære familiemedlemmer ble av er en skjebne som deles av mange i Russland, hvor nær 42 millioner menneskeliv gikk tapt under 2. verdenskrig. Av guttene i årskullene født tidlig 1920-tall mistet ni av ti gutter livet.
Til Norge kom det 100.000 russiske soldater, som tyskerne hadde tatt til fange i tyskokkuperte områder i Sovjet. De ble sendt til arbeidsleirene rundt om i landet. Her ble de brukt til tvangsarbeid med bygging av veier, jernbane, havner, forsvarsverker og fabrikker.
– Det var flere russere enn nordmenn som mistet sitt liv i Norge under krigen, sier Toresen. 10.262 nordmenn. 13.700 russere.
– Frigjøringsdagen er en stor og viktig markering i hjemlandet mitt. I Moskva er det en stor folkeparade hvor hundretusener etterkommere deltar og viser bilder av de de mistet, sier Toresen. Tapene sitter fortsatt dypt, og generasjoner med etterlatte har enda ikke fått fred.
– Vi kan ikke gjøre noe med fortiden, men vi kan gjøre noe med i dag og framtiden. Derfor er det også viktig å formidle historien til nye generasjoner. Vi skal ikke oppleve noe slikt igjen, sier Toresen.
