Mette Alice Sønstevoldhaugen (42) fikk drømmejobben som bussjåfør uten busslappen. Hun er også historisk i A/S Snertingdal Auto. Etter 103 år har selskapet endelig fått sin første kvinnelige bussjåfør.
Historien om Mette Alice Sønstevoldhaugen veg til bussjåførsetet startet for ett år siden. Da ble gausdølen, bosatt i Torpa, sykemeldt etter 22 år i slaktebransjen.
Drømte om å kjøre buss
– Jeg trivdes godt med jobben min, men helseplager etter mange år med harde betonggulv stoppet meg, forteller 42-åringen, som jobbet på Nortura. I godt samarbeid med NAV og tidligere arbeidsgiver, startet prosessen med å finne en ny veg å gå. Eller kjøre. For Sønstevoldhaugen hadde en mangeårig drøm på lur. Hun ville kjøre buss.
– Jeg har jo vokst opp i grisgrendte strøk hvor jeg var avhengig av å være med buss. Snille bussjåfører ble forbilder for meg. I familien har vi tre generasjoner med sjåfører for dyretransport, så vi har litt tradisjon for store biler i familien, smiler hun. Da hun ble kjent med at busselskapet i Snertingdal søkte sjåfører tok hun kontakt.
– Jeg ringte for å høre om det var noen vits i å søke uten førerkort på buss, forteller hun. Det ble et koselig intervju, og jobb fikk hun. Med trumfen på hånda, kunne hun kjøre på med bussførerkortet og nødvendig utdanning. 16. mars hadde hun sin første dag bak rattet.
Første på 103 år
Ei dame med lange lyse lokker kan ikke sies å være hverdagskost bak rattet hos A/S Snertingdal Auto.
– Som jeg sa da jeg orienterte styret om ansettelsen på slutten av fjoråret. Det tok jo kun 102 år før likestillinga kom til Snertingdal Auto, sier daglig leder Jan Tore Alund. Kvinnelige ansatte har det vært flere av opp igjennom, men Mette er altså selskapets første kvinnelige bussjåfør.
– Det er artig at vi har fått inn ei dame som sjåfør, dette er noe vi setter pris på alle sammen, sier Alund, som har 15-16 bussjåfører som kjører rute- og turbuss. Blant disse er tre svært aktive pensjonister som er gull verdt. Snittalderen er høy, med 56 år.
– De siste tre årene har vi fått inn tre nye sjåfører, men vi har fortsatt behov for å ansette flere, forteller Alund.
– Er det vanskelig å få tak i nye sjåfører?
– Problemet for bygdeseskaper som oss er at vi kjører delskift. Det innebærer man kjører en tur på morgenen og at det er ei stund fri før man kjører igjen på ettermiddagen. Om man da bor en times tid eller mer unna, ser vi at det ikke er så lett å det til. Det derfor er en fordel å få tak i helt lokale folk, noe det er det ikke er plenty av. Vi skulle nok ha begynt rekrutteringa vår litt tidligere, erkjenner Alund.
Ved utlysninger har det vært søkere, og han får også stadig vekk forespørsler.
– Det hjelper at det har blitt litt mindre dårlig betalt. Jeg opplever at det har snudd ørlitt, men det er ikke lett å finne gode sjåfører. Når man skal kjøre rundt på bygda er det viktig å kunne språket og at man kan tilpasse kjøringa etter forholdene på vegene her, sier Alund.
Få lokale sjåfører
Sønstevoldhaugen fikk god støtte for sitt omskoleringsvalg, da hun var nærmest garantert jobb. På det obligatoriske yrkessjåførkurset var det ikke flust av vordende bussjåfører.
– Vi var 23 deltakere, og kun tre for buss, sier Mette. Det var seks damer på kurset, hun den eneste som ville kjøre buss.
Sønstevoldhaugen, som også styrer med sauedrift og framfôring av okser sammen med mannen sin på Granseth i Aust-Torpa, kjører ofte Torperuta. Bussen, som hun deler med en annen sjåfør, står parkert i en bussgarasje ikke langt hjemmefra.
– Jeg synes det er så artig. Jeg bare gleder meg til å stå opp og reise, forteller hun. Koronautbruddet ga henne en rolig start.
– Det har vært stille, men da har jeg får lært meg opp på å kjøre rolig og pent på vegene. I dag har jeg hatt med meg skoleunger, så da måtte jeg merke opp hvor de fikk sitte. Det gikk så fint, sier den ferske bussjåføren.
