Hun slo seg opp som forretningskvinne.
Madam Pedersen. Enkelte godt voksne totninger gjenkjenner fortsatt navnet. De færreste har imidlertid hørt om denne åpenbart tøffe forretningskvinnen.
For det måtte nok noe spesielt til, når vi begynner å kikke på historien om madammen som slo seg opp i forretningslivet i Oslo og kom til Østre Toten med formuen sin. I 1896 tjente hun også en god slump penger på å selge til staten det vi i dag kjenner som den gamle militærleiren på Starum.
Kildene er ikke så mange når det gjelder Madam Pedersen. Noen har hørt om henne, at hun var rik og litt mystisk. Noen har hørt at hun var pantelånerske. Denne historien baserer seg på disse bruddstykkene, i kombinasjon med det skriftlige kilder kan fortelle.
Ingen kjærlig bestemor
Madam Pedersen sies å ha vært en hard kvinne. Barnebarna husket henne ikke som en kjærlig bestemor, men en litt striks dame som alltid hadde det for travelt til å sette seg ned med dem. Hvem var hun så?
Arne Fagerholm på Bilitt er tippoldebarn av fru Pedersen. Han erindrer å ha hørt en del om henne.
– Bestefar snakket om at hun var en bestemt dame, og drev med forretninger, men jeg husker ikke så mange detaljer, sier Fagerholm. Det er han som har skaffet til veie portrettbildet fra et gammelt familiealbum.
– Slik jeg husker det, har det alltid blitt sagt at dette var bilde av Madam Pedersen, forteller han.
Madammen ble født 20. april 1835. Totens Blad har sporet hennes opphav tilbake til Fåberg. Ved dåpen noterer presten med sirlig skrift fornavnet «Thornethe», med foreldrene Marie og Iver på garden Lier. Senere i livet er hun skrevet inn i kirkebøker og folketellinger med navnet Tonette Iversdatter.
Hun tar turen fra Fåberg til hovedstaden Christiania. Der treffer hun en kar fra Gran på Hadeland ved navn Hans Pedersen. Han er 29 og hun er 26 når de gifter seg, 6. november 1862. Ved vielsen røper kirkeboka at Hans livnærer seg som vognmann. Det vil si at han drev med leietransport med hest, og nok mest sannsynlig var en mann med penger. Bryllupet står i den ruvende Trefoldighetskirken, som da bare var fire år gammel. Så går det et drøyt år før paret får sitt første barn. Mina Marie blir født 13. desember 1863.
Bor i belastet område
Familien dukker opp igjen i folketellinga i 1865. Da bor vognmann Pedersen og frue i «Pibervikens Bakkegade». Ser en litt på hovedstadens historie, så forteller den at familien hadde tilhold i det som kan beskrives som et belastet område. Noen kaller det slum. Her var det lang tradisjon for fyll, prostitusjon og kriminalitet.
Området er det som senere ble kalt Vika. Den berømte samfunnsforskeren Eilert Sundt besøkte området og gjorde en registrering av forholdene i 1858, altså omtrent på samme tida. Han fortalte om ekstrem fattigdom og til dels lovløse tilstander i Piperviken. Det han imidlertid bemerker som helt spesielt, er at kvinnene må bidra til å forsørge sine familier, fordi mennene ikke tjener nok. Kvinnene er dermed i arbeid hos andre, eksempelvis med vask, skuring og søm.
Kanskje var det ganske greit å være fru Pedersen, ettersom mannen drev egen virksomhet, og trolig var av de noe bedrestilte. Vi skal nok ikke se bort fra at hun heller hadde andre til vaske og skure for seg.
Blir pantlåner
Det er grunn til å anta at det gikk ganske bra for familien Pedersen. Flere barn kommer det også. I 1867 får de sønnen Wilhelm Hagbart, og to år senere melder Johan Theodor sin ankomst.
I løpet av disse årene er det tydelig at Hans Pedersen utvider sin virksomhet, og muligens avvikler han sin vognmannsforretning. Hadelendingen gjør nemlig butikk av å låne ut penger mot pant. På slutten av 1800-tallet var det drøyt hundre personer som hadde bevilling som pantelånere i byen. Lånte du penger på denne måten, var det svært dyrt, og som regel for å komme ut av en akutt knipe. Dermed tjente pantelåner Pedersen gode penger på andres elendighet.
Familiefaren faller fra
Men så skjer det noe i pantelånerfamilien. I løpet av 1873 eller begynnelsen av 1874 blir Hans Pedersen syk. 41-åringen får tæring, eller det vi senere kjenner som tuberkulose. Det var ingen spøk. Rundt forrige århundreskifte døde 6.000 til 7.000 nordmenn av sykdommen hvert år. Heller ikke Hans blir spart. Lørdag 14. februar dør han, og gravlegges fra Trefoldighetskirken påfølgende torsdag. Han føres da inn i kirkeboken med yrkestittel «pantelåner».
Tilbake sitter Tonette, ennå ikke fylt 40 år. Hun har jenta på 11, og to gutter på sju og fem år. Kanskje er det da madammen fra Fåberg virkelig får vise hva hun er laget av. Hun overtar nemlig pantelånerforretningen. Vi kan vel tro at hun allerede har vært aktiv i forretningsdriften, selv om det var mannen som hadde bevillingen. I 1875 er det ny folketelling, og i Bakkegade 13, som nå er adressen deres, finner vi enke Tonette Pedersen med yrkestittel pantelåner. Det må ha vært slik Tonette ble formet til den harde forretningskvinnen. I hovedstadens dårligste omgivelser måtte hun være tøff for å klare seg, og ikke minst for å drive med pengeutlån.
Livet i hovedstaden går sin gang. Unge Mina vokser opp. Detaljene kjenner vi ikke, men en gang før 1884 treffer hun en totning. Slikt kan det bli barn av. 21 år gamle Mina får en sønn med musikkfanejunker Even Kristiansen fra Østre Toten. Han er da 39 år gammel. Hvordan forbindelsen til Toten oppstår, vet vi ikke, kanskje var han i hovedstaden i tjeneste. Sønnen blir født i Kristiania (som skrivemåten nå er endret til), men allerede året etter bor de på Fagerli på Østre Toten, det som vi i dag kjenner bedre som Starum. Her vokser familien med flere barn.
«Militæretaten» har allerede i lang tid brukt ekserserplassen på Starum, med utgangspunkt i garden Fagerli. Så dukker Madam Pedersen opp. Hun kjøper Fagerli av svigersønnen. 10.000 kroner betaler hun for hele området i mars 1887.
Det viser seg at hele familien flytter til Toten. Sønnene etablerer seg etter hvert også her.
Overtar på Starum
I 1896 er åpenbart forretningskvinnen på farten igjen. Hun selger Fagerli og sin del av Starumsletten til staten, for militæret vil satse på Starum. Norge er inne i ei tid da det satses på militær oppbygging, fram mot 1905.
17.000 kroner er kjøpesummen, går det fram av tinglysningen fra 15. september 1896. Samtidig etableres dagens Fagerli, et nytt bruk.
– Fra 1888 ble det mer fast organisert virksomhet på Starum. Da ble Hærens første organisasjon i transporttjeneste etablert med Træncorpset. Det besto av to bataljoner med tre kompanier i hver. 1. og 2. Sønnenfjeldske trænkompani ble lokalisert til Starum, forteller Rune Mo. Han har spesialisert seg på lokalhistorien på Starum.
– Hva vet du ellers om Madam Pedersen?
– Svært lite. Jeg har hørt fortalt at hun var kjent som en rik og tøff forretningskvinne, forteller Mo.
Andre lokalkjente mener at Tonette Pedersen kanskje benyttet anledningen til å få en god pris for den dårlige jorda på toppen av Starum. Der var det også begrenset tilgang på vann.
Hun sikret seg selv den beste matjorda og bygde opp et nytt bruk i nedkanten av Starum. Navnet Fagerli ble med, i enkelte kilder er navnet Nordre Fagerli benyttet.
Her var det ikke bare vanlig landbruksvirksomhet. Ganske raskt ble det privat drift av hotell og kafe, i tilknytning til den militære aktiviteten på Starum. Det var sønnen Johan som etablerte seg her. Det var også bakeri på Fagerli.
Hadde svarte penger
Madam Pedersen bor i 1900 på Fagerholm, ikke langt fra Starum. Her bor også datteren Mina og familien sammen med henne. I folketellingen betegnes nå madammen som «husbestyrerinne».
Ifølge muntlige overleveringer hjalp hun barna sine med å etablere seg med fast eiendom. Over kaffekoppene ble det også hvisket om at madammen og familien hadde penger både over og under bordet.
Hun skal blant annet ha finansiert kjøpet da sønnen Wilhelm overtok garden Haarstad rundt forrige århundreskifte.
Familien fortsatte med forretningsvirksomhet, men skal ha gått på noen økonomiske smeller i forbindelse med aksjehandel. Den ene sønnen måtte gå fra Haarstad, og fikk økonomiske problemer også etter dette. Både Fagerholm og Fagerli, som de andre barna hadde, er imidlertid fortsatt eid av etterkommere.
Madam Pedersen dør 14. oktober 1925. Da er hun 90 år gammel, og dødsårsaken oppgis å være alderdomssvakhet. Hun dør hjemme hos sønnen Wilhelm, som da har bygd opp bruket Haugland. Så stedes hun til hvile i Oslo, fra krematoriet på Østre gravlund.
En lang reise er slutt.
Kilder: Deler av artikkelen er basert på muntlige overleveringer. Det kan derfor forekomme feil.
ssb.no.
Eilert Sundt: «Om Piperviken og Ruseløkbakken»
lokalhistoriewiki.no
Folketellinger og kirkebøker.
En takk til familiene Fossen og Fagerholm for opplysninger. Takk også til flere andre muntlige kilder.
Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad 16. desember 2015.
