Triste skjebner for totninger som søkte lykken i Christiania.
Kirstine (19) fra Totenvika kom til hovedstaden for å jobbe. Da hun etter hvert mistet arbeidet, måtte hun ty til prostitusjon. Det endte tragisk.
Protokollene fra Christiania politikammer, sedlighetsavdelingen, forteller om de mange som søkte lykken i hovedstaden, men som fikk triste skjebner. I perioden som politiet bestemte seg for å holde kontroll på prostitusjonen på 1800-tallet, finner vi 15 kvinner som kom fra Toten.
En av disse var altså ungjenta fra Totenvika. Hun ble født i september 1824, i ei husmannsstue som da lå under Panengen.
Moren Marte var 34 da hun giftet seg med den 47-årige enkemannen Jens, som kom til Toten fra Aurskog. Paret fikk fire barn sammen. Kirstine var nummer to i flokken, og ble oppkalt etter en tante. Så vet vi ikke noe mer om henne, før hun blir konfirmert som 16-åring, med karakteren «maadelig». Da bodde hun også i husmannsstua under samme gard.
Men tre år senere dukker hun opp med første registrering som prostituert i Christiania. For i hovedstaden var det slik at kvinnene måtte registrere seg hos det kommunale politiet for å få drive sin virksomhet.
Prostitusjon ble forbudt
Registreringen fra oktober 1843 framstår som litt merkelig, sett med 2019-øyne, for prostitusjon var blitt forbudt ved lov her til lands i 1842.
I hovedstaden var det imidlertid store problemer med kjønnssykdommer, og de lokale myndighetene mente det var bedre å få registrert de prostituerte og ha kontroll på dem. I tillegg var det aksept for at menn måtte ha visse muligheter, enten de nå var ugifte eller at de hadde koner som ikke stilte opp nok for dem.
Når en leser politiprotokollene, er det ikke vanskelig å se hva slags syn datidens politikonstabler hadde på kvinner. Mange av dem som er innført blir beskrevet i harde ordelag.
Utseendet kommenteres ofte, og i tillegg er kvinnene gjerne ført inn med oppnavn.
«Hun er et besynderlig halvtullet fruentimmer», «ualmindelig styg», «noksaa pen, men lyver ordentlig» og «styg sjaske» står det å lese om noen av kvinnene. «Høisækken» og«Fløimøkka» er eksempler på klengenavn som politiet skrev ned.
Kirstine fra Totenvika har ikke fått utseendet beskrevet. Protokollene er håndskrevne, og tildels svært vanskelige å tyde. Men hun har iallfall fått et oppnavn, der siste stavelsen er «-dyret», resten er vanskelig å tolke.
19-åringen har fortalt politiet hvor hun har vokst opp, og at hun før turen til Christiania oppholdt seg i Østre Toten prestegjeld. Det går fram at hun ankom hovedstaden rundt et halvt år før hun får sin første innføring hos sedelighetspolitiet. Hun forteller at hun i starten hadde tjeneste hos noen i en seks måneders tid. Etter dette har hun altså livnært seg på andre måter.
Sykdommene herjet
Politiet har også holdt oppsyn med de prostituertes bosted, og Kirstines adresser forteller at hun bodde store deler av tida på Vaterland. Bydelen var tett befolket, og like før Kirstine kom dit, fikk den kjøpmannsrettigheter. Folk bodde svært tett, og i flere perioder herjet koleraen. Den var en utpreget fattigmannssykdom, og svært mange døde.
Vaterland var kjent som en dyster, skummel og mystisk bydel på denne tiden. Det ble ikke bedre da en del forfattere la handlingen i sine historier nettopp hit, med skildringer av knivstikking og prostitusjon i nesten hvert hus.
Da en pensjonert politimann skrev ned sine erindringer, beskrev han det blant annet slik«nesten alle hus og rønner bestod av simplere losjihus, drikkebuler, flere ølrestauranter og en hel del laddevinssjapper, alt i rekkefølge efter hverandre i gater og smug». I ettertid har det kommet fram at noe av dette nok var overdrevet.
Uansett har det nok ikke vært lett å livnære seg for Kirstine eller de andre kvinnene fra Toten som havnet i sedelighetspolitiets lys.
Måtte til legesjekk
Mellom 1840 og 1888 hadde Christiania et prostitusjonsvesen kontrollert og regulert av politiet. Kvinnene måtte inn til sjekk hos legen, og hvem kjenner ikke det berømte maleriet «Albertine i politilegens venteværelse», malt av Christian Krohg. Kunstmaleren skrev også romanen «Albertine», som umiddelbart ble forbudt. Den handlet om prostitusjonen i hovedstaden.
Enkelte av de prostituerte måtte i en periode møte hos politilegen to ganger i uka for å få undersøkt seg for mulige kjønnssykdommer. Det var også slik at kvinnene måtte holde seg vekk fra bestemte områder av byen til bestemte tider av døgnet. For det var ikke ønsket at kundene deres skulle møte på dem dersom de for eksempel var ute på spasertur med fruen…
Da ungjenta fra Totenvika kom til hovedstaden, bodde det over 100.000 mennesker der. Fra hele landet kom det folk som søkte arbeid, og noen måtte prostituere seg for ikke å gå sultne.
Ser vi på en annen lokal kvinne, Siri Jensdatter fra Vestre Toten, så forteller hun til politiet at hun vinteren før hun kom til hovedstaden var veverske hjemme på Toten i 1850. Den 27 år gamle kvinnen dro så til Christiania, der hun også benyttet sine kunnskaper som veverske, uten at det strakk til.
«Dels ernæret seg ved vevning og dels ved utugt», står det å lese.
Stadig mer prostitusjon
Etter som årene gikk, økte omfanget av prostitusjon.
I 1906 utkom det såkalte sensasjonsskriftet «Christianias hemmelige prostitution eller lastens planteskoler», skrevet av Rudolf Muus.
«Vaterlands bordeller inntok gjennomgående en lavere rang enn Vikas. Visstnok hadde også ungdom og skjønnhet sine representantinder, men når man så disse halvgamle, smellfete øldundrer med hese, fordrukne stemmer, der sommetider stod i portrommene lasten i dens motbydeligste skikkelse, kunne man jo nok begripe at det måtte være byens mest degraderte mannfolkberme, der innlot seg med dem», heter det i et utdrag.
Men Kirstine fra Totenvika, som kom til hovedstaden i 1843, gikk en tøff skjebne i møte. Prostituert nummer 45, som hun ble den høsten, fikk snart helseproblemer. Flere ganger ble hun innlagt på sykehus for å få kur mot veneriske sykdommer. Allerede i februar 1844 er hun på sykehuset.
I politiprotokollen går det fram at hun aldri ble tiltalt eller straffet for noe, verken løsaktighet eller løsgjengeri. Iallfall i første omgang. For i august 1845 var hun inntatt på arbeidsanstalt. Årsaken var at hun hadde «svermet» rundt i gatene på natta, bare iført linnet, det vi vel kan kalle en underkjole.
Senere den høsten blir hun syk igjen og innlagt på Rikshospitalet. Det samme skjer påfølgende vår, da hun igjen innlegges for behandling av kjønnssykdom. Politiet har i denne perioden notert at hun bor hos «Berthe i Watterland». Dette kan dreie seg om et bordell, uten at vi vet det sikkert.
Så går det et års tid, da holder Kirstine fortsatt hus hos Berthe. En dag blir den unge kvinnen fra Toten igjen innlagt på sykehus. Det går ikke så bra.
1. august 1848 skriver sedelighetspolitiet i sin protokoll at Kirstine Jensdatter fra Totenvika er død. Hun ble dermed bare snaut 24 år gammel.
Triste skjebner
Vi finner mange triste skjebner i disse protokollene. Noen klarer seg imidlertid, blant annet er det flere av kvinnene som reiser til Amerika når utvandringen for alvor tar av i andre halvdel av 1800-tallet. Noen gifter seg og stifter familie her i Norge også, og kan strykes ut.
I politiets register finner vi eksempelvis Marte, også hun fra samme nabolag i Totenvika. Hun er registrert som prostituert i hovedstaden sommeren 1848, 19 år gammel. I folketellingen for 1865 er hun gift, bor i Christiania og har fått tre barn.
Opplysningene om disse kvinnene er nå offentlig tilgjengelige. Kanskje finner noen ved iherdig gransking sin egen oldemor eller tippoldemor, og ikke synes det er helt greit. Men protokollene gir et tidsbilde og forteller om menneskeskjebner, dobbeltmoral og kvinnesyn.
Det kan vi kanskje lære noe av, vi som lever i dag.
Kilder: Register over de prostituerte i Christiania 1843-1880, avfotografert av Tom Larsen.
«Det gamle Vaterland – 1800-tallet», Erik Oluf Melvold.
Oslo byarkiv.
«Virkelighetens Albertiner», forskning.no
Temahefte «Kristiania-prostitusjonen», Oslo kommune, utdanningsetaten.
Totens bygdebok IV.
Kirkebøker og folketellinger.
Artikkelen ble først publisert i Totens Blad 9. januar 2019.
