Arbeidsdagene på brenneriet kunne være tøffe. Da hjalp det når «Kari» kom fram.
Betegnelser som tårnmannen og presten kunne jo tyde på at vi skal inn i en av bygdas kirker. Men det handler om brenning av sprit.
21. oktober 1846 ble det skrevet skjøte for tomta til Bilit Brænderi. Bakgrunnen var at det høsten før kom et nytt forbud mot ukontrollert brennevinsbrenning.
Ole Andersen Hveem utstedte skjøtet til et interessentselskap bestående av flere sentrale gardbrukere i området. Akkurat hva som skjedde på Bilitt de første årene etter at tomta var klar, finnes det ikke skriftlige kilder på. Grunnen til dette skal være at første forhandlingsprotokoll gikk tapt under en brann på Faraas i 1880. De første sikre opplysninger om brenneriets drift er derfra hentet fra neste forhandlingsprotokoll, der første dato er 24. april 1865. Da var brenneriet i god drift, og andelseierne var samlet for å motta sitt utbytte. I 1866 var det registrert 47 andelshavere.
Sprit fra gardene
Før det ble etablert flere brennerier på Toten, foregikk det spritproduksjon på gardene. I 1834-1835 ble det registrert 563 brennevinskjeler i Totens fogderi, som omfattet et større område i Innlandet, inkludert Gausdal og Fåberg. Etter lovendringen ble det etablert flere brennerier, men Bilit Brænderi var det første. Kjølset kom i 1850, Gjerstad i 1855, Narum i 1857, Hekshus i 1863 og Hjell i 1866.
De første årene fantes det ikke maskiner, alt måtte gjøres for hånd. I starten var det etter alt å dømme bare én bygning, selve brenneribygningen. Men fra rundt 1860 kom det et større fjøs som ble brukt til oppfôring av okser. Avfallet fra spritproduksjonen kom dermed til nytte for de ca 70 dyrene som sto der. Fjøset ble imidlertid revet allerede i 1878.
Tårnmann og prest
På Bilitt ble apparatene for brenning laget i tre, og brennevinskjelene var det Anders Kubberud og hans sønner som hadde stått for.
I en beretning ved brenneriets 100-årsjubileum beskrives den tidlige produksjonen. Det er her tårnmannen og presten kommer inn:
«Potetene ble først skyllet i en kum ved bua. Her sto to mann og skuffet poteter i en tønne som hang i en endeløs kjetting som gikk over en bom opp i taket. Når disse karene hadde fylt tønnen ved hjelp av noen store kuper av ståltrådnetting med lange skaft, tok de vekselvis tak i kjettingen med hendene og trakk på denne måten en full tønne opp i tårnet, mens en tom tønne gikk ned. Oppe i tårnet sto en mann (tårnmannen) som tømte potetene ned i kokeren. Fra kokeren førte en stor renne som ble kalt prekestolen, ned til valsene hvor potetene skulle knuses. Ved «prekestolen» sto «presten» en mann som karret potetene ned i valsene».
Mange tunge tak
Valsene var av stein, og hadde en sveiv i hver ende, og ble betjent av fire mann. Dette var et meget tungt arbeid, heter det i beretningen.
Etter knusingen gikk potetene ned i et stort firkantet kar med varmt vann og malt. Denne massen ble så rørt sammen av menn som var de egentlige meskeblandere. Etter at mesken hadde blitt pumpet med håndmakt opp i en beholder på loftet over brennevinskjelene, fikk den godgjøre seg en times tid. Så måtte fire menn til igjen, for å røre den ned til passe temperatur i et kar.
Denne prosessen ble som regel gjentatt tre ganger om dagen. Noen ganger hendte det at karene ikke var ferdige med jobben før ved midnatt, og da skulle de på arbeid igjen klokka fire neste morgen.
Så hvordan holdt de ut det harde arbeidet? Mye takket være «Kari», blir det fortalt. Kari var ei blikkanne på et par potter, altså i underkant av to liter, med råsprit. Når Hans Roli kom med «Kari» ble alt godt, står det å lese i jubileumsberetningen.
Kari kom alltid når noe sto på, og det sies at «råkallen» var den egentlige drivkraften ved brenneriet før dampmaskinen kom.
Før 1900 ble omtrent all drank, avfallsproduktet, søkket opp av en kum med håndmakt. Det var også en tøff oppgave om vinteren når det var kaldt. Dranken var varm, men vektstangen som ble brukt ble mer og mer islagt. Etterpå kunne kalde arbeidskarer varme seg ved kjelmuren. Denne muren var for øvrig et meget ettertraktet nattelosji for omstreifere om vinteren, fortelles det.
Mais var ingen suksess
Selv om det var potetene som var grunnlaget for brenneriet, kan det som en kuriositet nevnes at det i 1877 for første gang ble tatt i bruk mais. Da ble det innkjøpt 100 sekker som skulle bli til sprit. Maisbrenning var ukjent på Toten før den tid, og det var litt vanskelig for de gamle brennerimestrene å få nok utbytte av den. I 1900 ble brennerimesteren faktisk avsatt på Bilitt, på grunn av dårlig resultat av maisbrenningen.
I 1908 ble det stopp i produksjonen. Grunnen var at myndighetene begynte å beskatte det ferdige produktet, og andelshaverne trodde det ville være ulønnsomt å drive. I 1912 kom produksjonen likevel igang igjen.
Brenneriets etablering ga arbeidsplasser, og var en viktig årsak til at tettstedet Bilitt vokste fram. Det var butikker, meieri, smed og forskjellige funksjoner som et slikt sted trengte, og noen av arbeiderne bygde seg etter hvert hus i nabolaget. Mange fikk sitt utkomme takket være brenneriet, ikke bare de som jobbet i produksjonen. Før jernbanen kom til Bilitt, i 1902, ble spriten kjørt med hest til Kapp, Fjellhaug, Minne eller Hamar, når isforholden tillot det.
I perioden fra 1941 til 1945 var det stopp i spritproduksjonen. Likevel forteller muntlige kilder at det var stor aktivitet på anlegget. Her ble det nemlig konservert mat som gikk til tyske soldater på østfronten. Det skal ha blitt laget sauerkraut, altså surkål, av Toten-kål. Det var produkt som holdt seg i lang tid og var en viktig del av tyskernes hverdagskost. Det ble også leverte poteter som ble halvkokt før de også havnet i tønner og sendt avgårde som soldatmat med toget fra Bilitt.
Stjal sprit
Etter at krigen var slutt, kom spritproduksjonen igang igjen. Kanskje var totningene litt ekstra tørste etter en periode uten lokal spritproduksjon. For i juni 1946 var det tyver på ferde på brenneriet. Noen stakk av med 300 liter sprit fra en tank som rommet 30.000 liter.
Tyveriet ga mulighet for en real fest. I brenneriets første år klarte de ikke å lage sterkere sprit enn rundt 75 prosent. Fra starten av 1900-tallet kom det bedre utstyr, og de nye kolonneapparatene kunne levere sprit med over 95 prosents styrke.
Tyveriet sommeren 1946 ble selvsagt etterforsket av politiet. Flere personer tilsto. I en melding fra Norsk Telegrambyrå slås det fast at det må ha vært flere impliserte.
I de siste dagene har det vært ganske mye fyll på Østre Toten, og det er neppe tvil om hvor brennevinet er kommet fra, heter det i meldingen.
På 1950-tallet ble det et sentralbrenneri på Toten, på Lena. Brenneriet på Bilitt gikk da inn i dette, sammen med de andre gamle andelsbrenneriene.
Kilder: «Bilit brænderi 1846-1946»
«Fabrikk og menneske – Totens industrihistorie gjennom 100 år»
Hamar Arbeiderblad 20.6.1946
Muntlige kilder
Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad 24. mai 2017
