En stor rassia mot tyske internerte soldater på Starum vakte oppsikt i 1945.
20. september 1945 stormet 40 militærpolitifolk inn i Starum leir. 1.200 tyske soldater og familiemedlemmer ble beordret ut av brakkene sine, for å stå på rekke i regnværet. Rassiaen var organisert for å slå ned på det mange oppfattet som et luksusliv for de internerte soldatene.
Nyheten gikk landet over. Nordmenn levde med rasjonering og mangel på det meste. På Starum levde tyske offiserer og menige soldater et luksusliv, iallfall etter det mange mente, mens de ventet på å bli sendt tilbake til Tyskland. Derfor kom rassiaen.
«Tysk luksusleir i Starum raidet» skrev Aftenposten. Leiren var en av de flotteste vi har sett, fortalte en av de norske soldatene som deltok under rassiaen. Her var det overflod av mat. Blant annet nevnes stabburspølse og kaffe. Det var kinosal, vakre møbler og dans. Dessuten hadde tyskerne lommelerker med whisky.
God såpe var det også en sann overflod på, het det i meldingen fra Norsk Telegrambyrå.
Totens Blad har snakket med flere som kjenner Starum-historien godt, men denne rassiaen har det vært vanskelig å finne opplysninger om. Historien er åpenbart ikke særlig kjent.
Men at de gjenværende soldatene fra okkupasjonsmakten skulle leve i sus og dus i 1945, falt nok mange tungt for brystet.
– Etter at herrefolket i 5 lange år har plyndret våre hus og hjem, og tvunget tusener og atter tusener til å bo under forhold som var og er så langt fra «jevnt bra», er det såmen ingen umoral å kreve at herrefolket nå får finne seg i å leve og bo litt mindre standsmessig, skrev redaktør Alf Rønning i «Velgeren».
Redaktøren svarte på et langt leserinnlegg forfattet av sersjant Ragnvald Isaachsen på Kapp.
Sersjanten var ikke særlig fornøyd med hvordan mediene hadde skildret situasjonen på Starum, heller ikke hvordan rassiaen var utført. Han var en mann med meningers mot, og skrev blant annet:
Disse lavpannede hatets apostler, som ikke ser lenger enn til sin egen nesetipp, og som nå løper amokk rundt omkring i landet, tjener såvisst ikke fredens og gjenoppbyggingens sak.
Hva skjedde så egentlig? Isaachsens leserinnlegg gir mange svar. Han var nemlig en av dem som var satt til å passe på ca 1.200 tyskere på Starum. De tyske soldatene var satt i arbeid, og Isaachsen var såkalt pionerkontrollør. Tyskerne måtte blant annet bygge veger på Toten.
Sersjanten forteller at det er en del kvinner og barn på Starum også. Militærleiren var avsatt som forlegning for de tyske mannskapers familier. Det måtte ha vært en viss irritasjon over at soldatene levde godt, med både kvinner, mat og brennevin.
Tyskerne lever et komfortabelt familieliv, rapporterte de norske militærpolitistyrkene.
Nei, de gjør ikke det. De lever et slags familieliv, de som har hustru og barn der, men noen særlige muligheter for komfort er det ikke i en militærforlegning i brakker, heller ikke på Starum, skrev Isaachsen.
På Starum var det også kinolokale og dansesal, og det ble rapportert om flotte møbler. Kinolokalet var innredet under krigen, og de allierte har gitt tillatelse til fortsatt bruk, kunne sersjanten fortelle. Dans hadde han aldri sett der, selv om det selvsagt lot seg gjøre å danse i et slikt lokale. Møblene mente han ikke hadde nyhetens interesse, for dette var noe tyskerne hadde skaffet seg i løpet av okkupasjonsårene.
Tilgangen på mat var nok et ømt punkt:
Så var det maten, hovedobjektet for all lusen og småskåren misunnelse, som Isaachsen skrev.
Selvsagt var det mye mat på Starum. Det var jo 1.200 tyske soldater som skulle spise. Og de var satt til fysisk arbeid, så de trengte en del mat. Men de fikk mindre rasjoner enn de burde hatt, forklarer sersjanten.
Tyskerne ble brukt til både vegbygging, vedhogst og opprydding. Det var tungt arbeid. Rasjonene var av to typer, A og B. Rasjon A var på ca 1.500 kalorier, rasjon B 2.400 kalorier.
Det kan bemerkes at det tidligere i sommer og høst bare har vært utdelt en rasjon svarende til A også for de tyskerne som har hatt tungt arbeid, forteller Isaachsen.
Han fastslår at rasjonen har vært for liten for tungt arbeid.
Dette framgår forøvrig også av rapporter jeg har mottatt av folk som har hatt tyskerne på vegarbeid, skriver han.
Ser vi på Helsedirektoratets anbefalinger anno 2014, trenger en mann som ikke er aktiv ca 2.600 kalorier om dagen. Så det er liten tvil om at de tyske soldatene måtte jobbe hardt på relativt tom mage.
Sersjant Isaachsen skriver: «Provianten, som hentes fra hovedlagre for en bestemt tid ad gangen, er nøyaktig tilmålt, og det er i tyskernes egen interesse å fordele provianten etter direktivene, da de ellers ville slippe opp for mat for tidlig…at det for en styrke på 1.200 mennesker nødvendigvis må være store lagre av matvarer og tobakk er noe som sier seg selv, uten at dette berettiger noen til å hevde at mat var det i overfod, likeså røykesaker».Han tilbakeviser også at hver enkelt på Starum hadde 12-13 stykker fin gammeldags såpe.Det er det rene vrøvl, skrev han.
Ut fra meldingen i Aftenposten og åpenbart i andre aviser også, var det gjort et stort poeng av at offiserene hadde lommelerker med whisky.
Hvorvidt noen av offiserene har lommelerker med whisky tør jeg ikke uttale meg om, da jeg ikke har noen myndighet til å rote i offiserenes skap, påpeker Isaachsen.
Men det var åpenbart andre som ikke tok noen hensyn i forhold til hvor de rotet. Etter rassiaen klaget en eldre tysk offiser over at det var blitt borte en dokumentmappe fra rommet hans. Denne inneholdt noen sigaretter og litt tobakk.
Da klagen ble oversatt for det som Isaachsen betegner som «en av hovedaktørene» var svaret at det ikke var noe å ta hensyn til.
Tobakken har ‘øm stælt så allikavæl, sa vedkommende.
Isaachsen forklarer at tobakken ikke er stjålet. Tyskerne på Starum har tysk tobakk og tyske sigaretter med de alliertes tillatelse.
I ettertid kan det nok sies at tyskerne på Starum hadde litt mer forsyninger enn de rasjonene som ble tildelt.
En østretotning som var midt i tenårene i 1945 forteller til Totens Blad at ungguttene etter at krigen var slutt klippet seg hull i den brede piggtrådsperringen som var satt opp rundt hele Starum. Guttene tok seg inn i leiren på jakt etter noe «spennende». Men hullene ble også brukt av tyskere som tok seg UT av leiren. De oppsøkte garder og hus i nabolaget for å drive byttehandel. Tyskerne hadde med seg mye forskjellig ut fra leiren, og det de ville ha i bytte var mat og tobakk.
Det finnes lite dokumentasjon på hva som skjedde på Starum denne septemberdagen. Avisa Velgeren må ha slått opp saken ganske stort. Imidlertid mangler avisutgavene fra denne perioden i Mjøsmuseets arkiv, så det har vært vanskelig å finne ut mer.
Sersjant Isaachsens leserbrev gir derfor et unikt bilde av hvordan han som norsk militær oppfattet situasjonen.
Det har tydelig nok vært en ganske dramatisk episode under rassiaen. Isaachsen forteller at han ikke var tilstede fra da rassiaen begynte. Han gjengir imidlertid det andre har fortalt, om at de 40 norske militærpolitisoldatene først omringet hele leirens omkrets.
Jeg gikk også glipp av wildwest-opptrinnet med det løpende Ordnungspolizei (ordenspoliti), forfulgt av skytende militærsoldater, men etter de tilstedeværendes utsagn var det hele meget vellykket, tyskerne moret seg storartet.
Sersjanten bruker deler av leserbrevet på å kritisere hvordan rassiaen ble utført.
Den tid jeg var tilstede var imidlertid tilstrekkelig til å slå fast at rassiaen som ble foretatt uten de alliertes tillatelse, var et skoleeksempel på rot og slett ledelse. Hele aksjonen, som for befal og mannskaper fra vaktbataljonen var en ytterst pinlig historie deri samstemmer alle, synes temmelig overflødig. Hva skulle det også tjene til å lage et slikt sirkus, når det bare var «en alminnelig rassia, for å kontrollere hvordan tyskerne levde i leiren». Det eneste en oppnådde var å gjøre seg til latter for tyskerne, skriver han blant annet.
Isaachsen var ikke redd for å uttrykke sin mening, selv i ei tid da det neppe var populært å ta tyskerne i forsvar, bare drøye fire måneder etter at freden kom. I tillegg kritiserte han «heltene» altså de norske soldatene:
«Noen vil kanskje hevde at det ikke betyr noe om norske militære på en slik måte kompromitterer seg overfor tyskerne, de er likevel slått, og har ingenting mere de skal ha sagt. Rent bortsett fra at tanken er helt gal, er det andre og mer vesentlige ting som er av betydning i den forbindelse. Det er den ånd hele aksjonen sprang fram av».
Overskriften på leserinnlegget fra 1945 er på ingen måter uaktuell: «Når skal det bli slutt på billige sensasjoner i norsk presse?».
Skribenten var sterkt kritisk til Velgerens dekning av saken. Det kan også se ut som om Gjøvik-avisas omtale av saken også i en viss grad har dannet grunnlaget for meldingen som ble sendt ut landet over fra Norsk Telegrambyrå.
Burde ikke pressen i denne vanskelige tiden, hvor vi skal søke å løse fredens problemer, og ta fatt på den materielle og moralske gjenreisning, viser noe mere ansvarsfølelse? Eller hva er hensikten med slike skriverier? Hva skal det i det hele tatt tjene til å skrike opp i pressen fordi de tyske kvinner og barn, og soldatene med, stort sett bor ordentlig? Og hva er hensikten med å lage sensasjon av det faktum at tyske menn bor sammen med sine familier? Hensikten kan ikke være noen annen enn å gi næring til den pøbelopinionen som har dannet seg her i landet i forbindelse med rettsoppgjøret etter de ulykkelige 5 år, skriver Ragnvald Isaachsen.
Hvem var han så, denne sersjanten som virkelig turde å si fra? Han var født i 1913, og tok utdannelse som sivilingeniør i bygg og anlegg før krigen.
– Far snakket ikke så mye om krigsårene, men han fortalte meg en gang at han hadde blitt sersjant. Det finnes ei lita krigsdagbok, der far har skrevet ned litt om det han opplevde i 1940. Da var han med i Valdres. Han dro fra Oslo og var med og lagde stridsvognhindre, forteller sønnen Frode Isaachsen.
At faren hadde en periode på Toten rett etter krigen, visste han ikke.
– Far var en veldig belest mann, interessert i kunst, kultur og politikk. Han var gammel sosialdemokrat, og blant annet veldig engasjert i boligbygging, forteller sønnen.
Både han og søsteren har fått lese Isaachsens leserbrev, og kjenner igjen synspunktene hans, ikke minst rettferdighetssansen som så tydelig skinner i gjennom.
Ragnvald Isaachsen startet eget firma som han drev i mange år. Han gikk bort i 1990.
Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad i mars 2014.
