Blir det is på hele Mjøsa denne vinteren? Spørsmålet er alltid aktuelt, og i tidligere tider betydde det mye om isen la seg.
Det er ikke hvert år isen legger seg mellom Totenvika og Hedemarken. I 2009 ble det imidlertid is i begynnelsen av februar, og det er et helt normalt tidspunkt. Det kunne Rolf Panengstuen (1930-2019), oppvokst i strandkanten i Totenvika, fortelle til Totens Blad den gangen.
Mjøsisen har gjennom generasjonene vært både til glede og bryderi. Mye farting på ski, spark og til fots kunne foregå over isen, når den la seg tykk og solid, selv der Mjøsa er på det bredeste. Samtidig var det et problem for den store båttrafikken som var på innsjøen før i tiden.
– Jeg husker lille julaften i 1946, da ble det bare tull, humrer vikværingen. Rolf Panengstuen skulle ta båten fra Totenvika til Hamar for å kjøpe seg noen nye klær til jul. «Kvikk», eller Kvikken som den ble kalt, hadde rute fra Panengbrygga til Hamar, og unge Rolf gikk ombord på morgenkvisten.
– Jeg tok vel Kvikken ved 08.30-tida på morgenen. Men da vi kom midt mellom Helgøya og Hamar ble det stopp. Da ble vi liggende og stange mot isen, og kom ikke videre. Det var ikke vanlig at isen la seg så tidlig, men det hadde frosset til i løpet av natta, forteller Panengstuen.
Løsningen ble å fortsette nordover, for det var fortsatt ei åpen stripe i isen den vegen.
– Vi gikk mot nord, der var det råk etter «Hamar’n» som gikk i rute til Hamar. Vi kom oss da omsider fram til Hamar, men noen julehandel ble det ikke. Jeg måtte bare hoppe rett over på «Hamar’n», for det var blitt ettermiddag. Så tok jeg bussen tilbake fra Gjøvik, forteller han.
Han har bodd hele livet ved Panengen, og hatt tilknytning til Mjøsa. Panengstuen forteller at det vinteren etter ikke var is på innsjøen i februar.
– Da arbeidet jeg på en grusbåt. Vi gikk til Minnesund i februar for å hente sand. Det var bare i Minnevika det var et lite, tynt islag. Vi skulle ha den lange leideren inn på land, vi brukte den til å trille ombord sand. Jeg sto bak i en robåt mens vi drev og skulle få leideren fra storbåten og inn på land. Jeg var jo ikke mer enn 16-17 år, og det trengtes krefter for å få satt ned støttene til leideren. Det var nok et islag som lurte meg litt, og det gikk ikke likere enn at jeg datt i en baklengs salto ut på isen. Der gikk jeg rett gjennom islaget og under vann, men det var jo ikke så dypt, så farlig var det ikke, forteller Panengstuen.
– Men litt kaldt kanskje?
–Ja, det skal jeg si deg. Ikke hadde jeg med meg noen ekstra klær heller. Men båteieren hadde ei fæl gammel vømmølsbukse som jeg lånte. Og da vi fikk leideren på plass, ble det å trille sand. Da fikk en jo varmen tilbake, kan du trygt si.
Det gikk bra
Det er mange som farter på isen når den først legger seg.
– Jeg husker en gang da vi gikk på barneskolen. Jeg kunne vel være rundt åtte, og hadde en kamerat som var et par år eldre. Det lå mange større båter uti her i vinteropplag. Det var stas for oss å klatre på dem. Men båteierne pleide å hakke bort isen rundt båtene, så de ikke skulle bli for mye klemt av isen. Kameraten og jeg tenkte vel ikke på dette. Det frøs jo fort til igjen inntil båtene, men vi forregnet oss litt. Kameraten plasket rett gjennom det tynne islaget ved en av båtene. Heldigvis klarte han å få tråkket på propellen, så han kom opp igjen. Det gikk bra den gangen også, ler vikværingen.
Han forteller at islaget rundt båtene etter et par døgn vanligvis var så tykt igjen at det bar en voksen mann. Men småguttene hadde nok bommet litt på styrken til isen den gangen.
Isen har blitt benyttet til forskjellige slags aktiviteter. Blant annet var det travløp på isen i Sundvika.
– Da kom det hester og sulky kjørende over fra Stange, forteller veteranen.
Noen år gikk det isveg fra Totenvika til Hamar. Det ble kjørt sprit fra Hjell brenneri, erindrer Panengstuen.
– Isen ble brukt som veg i flere sammenhenger. Jeg husker at vi en gang stuet oss sammen en hel gjeng fra Vika bak på en overbygd lastebil. Det var styggelig kaldt, men vi skulle til Hamar for å se Reidar Liaklev gå på skøyter. Vi så nok skøyteløperne, men det var så kaldt at vi var mest inne der det gikk an å få varmet seg, sier Panengstuen.
Det var i 1948 at EM på skøyter ble arrangert på Hamar, og der ble Reidar Liaklev mester, foran Göthe Hedlund og Odd Lundberg.
Tåka blir borte
– Hvordan er det værmessig, merker dere stor forskjell på temperaturen de årene isen legger seg utenfor Totenvika?
– Mildere blir det ikke, men det virker som det blir jevnere kaldt når isen er på plass. Det er alltid kaldt å bo så tett ved Mjøsa på vinterstid, enten det er is eller ikke. Men det vi merker best, er at tåkelaget blir borte, sier Panengstuen.
Før isen har lagt seg, er det ekstra surt og kaldt langs vannet når tåkeskyene henger like over vassflata.
Når vi besøker Panengen, er det stille på isen. Men på en helgedag med fint vær er det ofte yrende liv på den store isflaten.
– Isen blir fort tykk, jeg tipper den er iallfall et par tommer nå. For mange år siden hørte jeg om en som kom over isen fra andre sida en kveld. Morgenen etter gikk isen, så en kan lure på hvor trygt det var, sier 79-åringen.
Paa Isa paa Mjøsa
«–De skjønner Dem vel udmærket godt paa Is?
– Lidt Greie har jeg da paa a’.
– Jeg synes, det gynger lidt her, sagde jeg.
– Ja, det er ikke frit, og Gampen synes vist det samre. Se, hvor underlig hu’ ter sig.
Hesten gik undertiden ganske sagte og ligesom let paa Taa, og saa med en Gang for den til med et Ryk og satte afsted som et Lyn.
– Den skjønner sig kanske ogsaa paa Is?
– Jeg trur, den skjønner sig bedre paa a’ end jeg sjæl. Og det er jo itte saa underligt, for hu’ har jo gaat igjennem a’ adskillige Ganger.
– Det kan altsaa gaa an at komme fra det med Livet? sagde jeg lettet.
Han lo.
– Der findes vel neppe den Mand eller Hest paa Oplandene, som ikke har været igjennem Isa.
– De er kanske flinke til at svømme heroppe?
– Svømme? Trur Di, det kan nytte aa svømme i Isgrøden?
– Jamen, hvordan?
– Aa, pyt! En greier sig altid paa en eller anden Maade.
– Man brøler kanske om Hjælp?
– Ja, En brøler jo altid, vet Di, i saan’t Tilfælde. Men det kommer jo da an paa, hvor nær en er ved Land.
– Naturligvis. Hvorfor holder man sig da ikke altid nær ved Land . hvor det desuden ikke er saa dybt?
Jeg saa mod Land og lagde Mærke til, at vi var saa langt fra Stranden paa begge Sider, som det var muligt at komme.
– Isa er stærkest udpaa . Saa-aa-aa! sagde han beroligende til Hesten, som pludselig pilte afsted, medens det gyngede under os.»
Utdrag fra «Paa Isa paa Mjøsa» av Christian Krohg. Første gang utgitt i 1901.
Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad 19. februar 2009. Dette er en redigert versjon.
