Hvor ble det egentlig av Bilitt? En gang et blomstrende tettsted med mange butikker, postkontor, jernbanestasjon og stor næringsvirksomhet. I 2010 fant du ikke såpass som et skilt som fortalte at du befant deg på Bilitt.
Er du litt uoppmerksom, har du kjørt forbi Bilitt uten å ha merket det. Langs fylkesveg 33 er det noen små spor, med mølla og kiosken. I disse dager er Kjelstad bakeri i startgropa med et nytt og flott anlegg på Bilitt. Et forslag til reguleringsplan for et nytt landbruksbasert næringsområde på Bilitt har fått den første velsignelsen, og er ute på høring. Så noe er slik sett på gang.
Egen Bilitt-gruppe
Bilitt lever imidlertid et annet sted også. På Facebook. For snart tre år siden opprettet utflyttet bilitting Håvard Solstad ei egen gruppe på nettsamfunnet som rett og slett heter «Bilitt». De siste månedene har aktiviteten på gruppa tatt seg opp. Her legger folk fra Bilitt ut egne bilder og minner fra storhetstida til tettstedet. Det diskuteres og snakkes om Frørenseriet, Otilie Lykkjen, Malme-butikken og alt annet som hørte Bilitt til for de innvidde.
– Det er artig å se engasjementet, sier 41 år gamle Solstad. Han har mange minner fra oppveksten, men synes vel egentlig at han er i yngste laget for slik mimring. Likevel har han fått med mange i gruppa.
En av dem er Sverre Hermansen (35), også han eksil-bilitting. Han har bidratt aktivt på gruppa.
– Jeg flyttet hjemmefra i 1995, men jeg er veldig interessert i historie. Det er ordentlig moro at stadig flere blir interessert. Hvis du ikke er fra de traktene, så er Bilitt bare en lang strekning med 60-sone der det ligger en kiosk, sier Hermansen.
Fest på Stokka
Både Solstad og Hermansen er inne på det samme når vi fisker etter det som sitter igjen best fra oppveksten på Bilitt. Det må bli «stokka».
«Stokka» var et lager av stolper som TKE hadde på Bilitt. Her var det samlingssted i helgene på 80-tallet. Ungdommen var på «stokka».
– Ja, stokka var noe spesielt. I starten fikk vi yngste lov å handle røyk og blandevann til de store gutta når det skulle være fest der. Senere ble jeg en del av gjengen på stokka, og det var de som var enda yngre som løp ærender for oss, sier Håvard Solstad. Sverre Hermansen husker det var ganske skummelt med gjengen som holdt til på stokka da han var smågutt.
– Det var både litt beundring og litt skrekk i forhold til barskingene på stokka, ler han.
Det har vært mange ungdommer samlet på Bilitt også før tida med «stokka». Mjøsmuseet har et bilde av en ungdomsgjeng utenfor butikken til Harald Espelien, tatt i 1946. Det er elever fra avgangsklassa fra realskolen, som har tatt en stopp på Bilitt etter siste skoledag. De er på veg hjem til Skreia og Totenvika.
Det å stoppe på Bilitt er egentlig helt logisk. Å «bie litt». Herman Nettum skrev i årboka Totn i 1978 en artikkel om Bilitt, og viser der til at navnet kommer av at her var det et naturlig stoppested. Han mener navnet kan være veldig gammelt, og kanskje knyttet opp mot den gamle kongevegen.
– Ved Bilitt var de verste stigningene unnagjort, enten en kom fra Dyrinstranda eller fra Brusveen, og hva var da mer kjærkomment enn en aldri så liten hvil i skyggen – og da attpå til Kallerastbekken akkurat her fristet med sitt kalde, klare vann, ble dette idylliske stedet et naturlig stoppested for farende folk opp gjennom åra – det rette stedet å «bie litt», skriver han.
2856 Bilitt
Bilitt-navnet er ikke å se på selve Bilitt nå. Ingen fasader bærer navnet, og langt mindre noe vegskilt. Da må du til traktene ved Smitborg eller nedpå Krabyskogen, der finner du noen velbrukte skilt som peker mot Bilitt. Ser du godt etter, finner du ei lita oppslagstavla ved kiosken som det står Bilitt vel på.
Hva med 2856? De av oss som er vokst opp på de trakter forbinder noe med det tallet. På 2856 Bilitt var det eget postkontor helt fram til 1996.
– Det var mange som var mot at Bilitt-navnet skulle bli borte fra postadressa, jeg var blant dem. Men mange har vært veldig bevisste på å holde på navnet, og bruker det fortsatt som en del av adressa si, forteller Knut Oustadengen (61), tidligere landpostbud. 295 husstander hadde adresse Bilitt på slutten.
1. oktober 1996 ble postkontoret nedlagt. Det føyde seg inn i rekken av nedleggelser på 80- og 90-tallet.
Bilitt hadde i sine glansdager fire dagligvarebutikker, de fleste husker iallfall tre av dem. Det var en periode også to kiosker. Hos Berner Malme var det dessuten bensinpumper til utpå 80-tallet.
Kremmervirksomhet
Nå er det én kremmer igjen. Kai Vidar Lundstad (41) driver Bilitt kiosk & gatekjøkken. I 1958 startet faren hans, Karsten, kiosken på Bilitt i ei lita bu. To år etter ble det bygd kiosk der det nåværende kioskbygget står. Bestemoren hans, Ellen, sto i mange år i kioskluken. Moren hans, Jorunn, jobber fortsatt der. Kai Vidar fører arven videre i ytterligere en generasjon, og er ganske så fornøyd med tilværelsen bak disken.
– Jeg kan ikke klage. Kundegrunnlaget er godt så lenge hovedvegen går rett forbi. Jeg merker at mange familier har etablert seg i nabolaget. Dessuten er det mange som tar det som en utflukt, de skal til Bilitt for å kjøpe is, sier Lundstad. Han vet at Bilittkiosken er et begrep for mange.
Spoler vi tilbake i tid, er det ikke vanskelig å se hva som gjorde at tettstedet Bilitt så dagens lys. Rundt 1850 kom Bilit Brænderi i drift, det første andelsbrenneriet på Toten. I over 100 år var driften i gang, og et lite lokalsamfunn vokste fram rundt brenneriet. På slutten av 1800-tallet kom den nye vegtraseen fra Lillo til Akershus grense, og vegen ble lagt omtrent der den ligger i dag.
Stasjonen
I 1902 ble Skreiabanen åpnet, og Bilitt stasjon var et naturlig stoppested. Jernbanen ble viktig for den videre utviklingen. På Bilitt ble det bygget et langt sidespor, med tanke på den militære virksomheten på Starum. Folk i området tok toget via Reinsvoll når de skulle til Gjøvik eller videre ut i verden. Tida gikk fra Skreiabanen. Fra 1963 ble persontrafikken nedlagt. Avdøde Karsten Lundstad tok bilde av siste gangen toget med persontrafikk stanset ved Bilitt stasjon. Da var det en markering på stasjonen. Godstrafikken fortsatte noen tiår til, men det ble langt mellom togpasseringene på Bilitt.
– Vi ungene syntes det var stas å betjene bommene ved jernbaneovergangen på Bilitt. Når toget kom, løp vi bort og svingte dem på plass. Betjeningen på toget kastet ut småpenger til oss, husker Håvard Solstad. Stasjonsbygningen på Bilitt ble revet i 1977. I 1987 ble godstrafikken også lagt ned. Jernbanevogner som sto igjen på Skreia ble fraktet ut, da begynte skinnegangen å bli dårlig. Det var ikke helt enkelt å få vognene opp til Bilitt, det er brattere fra Skreia enn man kan tro.
Butikkopplevelser
Mange av de vi har snakket med i forbindelse med denne artikkelen kommer inn på sine opplevelser med butikkene på Bilitt.
– Jeg ble sendt på Malme-butikken med lapp hjemmefra. Der hjalp de meg å handle, sier Sverre Hermansen. Den store Espelien-butikken var også et begrep. Håvard Solstad husker han var med på handling der, og der var det også frysebokser som folk i nabolaget leide før det ble vanlig med frysere hjemme.
– Jeg husker en gang, da sto det noen damer der og diskuterte høyrøstet fordi det var forsvunnet noe fra en av boksene. Da var stemningen amper, sier han.
Den tredje butikken er i dag best kjent som Nyland-butikken. Den hadde først tilhold i den flotte Fram-bygningen som fortsatt står der Framgutua starter.
Etter krigen ble det satt opp et nytt bygg like ved, der denne butikken fortsatte. Familien Lundstad, som drev Bilittkiosken, hadde også butikken en periode fra 1974. Det skulle vise seg at butikken i disse lokalene ble den som holdt ut lengst, etter at de to andre butikkene forsvant. Etter at dagligvareforretningen ble nedlagt, har det vært diverse forsøk med pizzautsalg, men nå er det ikke lenger handelsvirksomhet her.
Malme-butikken
Berner Malme drev butikk på Bilitt fra 1938 til 1980. Da flyttet han og kona Magnhild til Gran for å nyte velfortjente pensjonistdager. Nå er Berner snart 95 år, Magnhild gikk bort i 1997.
– Som 17-åring kom jeg til Gran fra Averøya utenfor Kristiansund. Der jobbet jeg som handelsbetjent og traff Magnhild. Da jeg var 23 år gammel fikk vi med svigerfars hjelp låne 10.000 kroner i Gran sparebank og kjøpte eiendommen Centrum på Bilitt, forteller Berner Malme.
Det hadde tidligere vært butikk der, men den hadde stått stengt noen år. Familien Malme drev landhandleri, og førte kolonial, manufaktur, byggevarer og gjødsel. Fra 1. mai 1980 leide de ut butikken til Astrid og Bjørn Gryttenholm. Astrid hadde da jobbet i butikken i 23-24 år.
– Det var Astrid som kunne alt, jeg var bare læregutt, ler Bjørn Gryttenholm (67). Ekteparet drev butikken fram til juli 1983. Da de ga seg, solgte familien Malme til Owe Fasting. Senere brant butikken, og den ble da ikke gjenoppbygd. Også den store og særpregede gården til Espelien ble flammenes rov på slutten av 80-tallet, den ble brent ned som en øvelse.
Øystein Malme (56) vokste opp i foreldrenes butikk, og har mange minner fra Bilitt.
– Sagbruket på Bilitt husker jeg, det lå på andre siden av vegen der Lena metallindustri holder til nå. Der brant det, jeg tror det var på begynnelsen av 60-tallet. Og så husker jeg at det gamle posthuset brant, det var i mars 1966. Det sitter igjen i minnet som ganske dramatisk, det var en familie som måtte hoppe ut fra andre etasje, sier Øystein Malme.
Håvard Solstad og Sverre Hermansen nevner begge spilleautomatene i kiosken hos Malme som en del av oppveksten.
– Først var det noen spill i den gamle oljebua utenfor selve butikken. Da det ble kiosk ved siden av butikken, kunne vi spille der. Det var stas med de første, enkle arkadespillene, sier Solstad. Flipperspill nevnes også, både der og på kiosken til Lundstad.
– I det hele tatt var det ganske fint å vokse opp på Bilitt. Men det er litt rart å måtte se gamle bilder i svart-hvitt på Facebook, det er liksom ikke så lenge siden, sier Solstad.
– Noen spesielle minner fra barne- og ungdomstida på Bilitt?
– Foruten gjengen på «stokka», så var det nok det at vi hadde gutteklubb på loftet til Polar, sier han. Polar laget blant annet telt og soveposer, og holdt til i det gamle brenneribygget.
– Det var vel i grenseland og vel så det, men vi gutta fant oss et vindu oppe på taket der vi kom oss inn på loftet på Polar. Der hadde vi gutteklubben vår, ler Solstad, og trøster seg med at det er blitt folk av dem alle, selv om de fartet på ulovlig grunn. Da brenneribygget ble revet, kom etterhvert Norgesfrukt i et nybygg. Så ble det ICA, før nok en nedleggelse på Bilitt var et faktum i 2008.
Intakt mølle
Når Kjelstad bakeri nå straks setter i gang produksjonen på Bilitt i et kraftig utvidet ICA-bygg, blir det nok uten mel-leveranser fra Bilitt Mølle. Men mølla står intakt, og er noe av det siste som har vært i virksomhet av det ordentlig gamle.
– Mølla var i ordinær drift fram til 2000, forteller Ingrid Aaseth (80). Det var svigerfaren hennes, Anton Aaseth, som i 1933 kjøpte mølla.
– Den ble bygd i 1911-1912, av gardbrukere i området. Anton var fra en møllerfamilie på Hedemarken. De hadde vært møllere i flere generasjoner. Mannen min, Reidar, ble med og jobbet på mølla her på Bilitt fra han var 13-14 år gammel, forteller hun.
Behovet for ei bygdemølle er blitt borte. Det ble ikke bare malt korn her, men også renset såkorn. Tørking var også viktig, før det kom egne korntørker rundt på gardene.
– Jeg ser her av regnskapsboka mi at sønnen min hadde mølla så vidt i gang i 2008, med rensing av såkorn. Det er nok siste gangen, sier Ingrid Aaseth.
Selv har hun bodd på Bilitt siden 1960, og synes det er rart å se hvordan tettstedet har blitt redusert.
I 2005 ble Bilitt-krysset bygget om. Den nye vegen over Bilitthøgda forandret mye av den gamle profilen på Bilitt. Her og der ser vi likevel små rester av det gamle Bilitt. «Restaurationen» ble i 1867 bygget i tilknytning til brenneriet.
Bygningen står der fortsatt, og fremdeles er det møtelokaler i 2. etasje, med leilighet i første etasje. Bilitt vel og Bilitt arbeiderlag har benyttet lokalene til møter tidligere, men ikke nå lenger. Det er Østre Toten kommune som eier bygningen.
Kjell Olsen (72) er nestleder i arbeiderlaget, som nå er slått sammen med arbeiderlaget på Skreia.
– Det er jo ikke akkurat noen voldsom aktivitet, og det er nok ei stund siden arbeiderlaget hadde møter på Restaurationen, sier han.
Olsen har bodd på Bilitt siden 1961, og synes det er litt rart å se hvor lite som er igjen.
– Men det nytter vel ikke å drive butikker på et så lite sted. Så det blir å reise til Skreia eller Lena når en skal handle, sier han.
Bilitt vel er fortsatt i drift, og hovedoppgaven er å holde gatelysene i drift. I tillegg har velforeningen seks krakker som settes ut i sommerhalvåret.
Vi skal ikke glemme at Bilitt vel har ei meget aktiv kvinnegruppe, som sørger for at det hvert år kommer inn gode summer i velforeningskassa.
– Det er 10-12 damer av oss, godt voksne, som driver kvinnegruppa. Vi møtes hos hverandre en gang i måneden, forteller Ingrid Aaseth.
Denne artikkelen er ikke ment å være en fullstendig historisk oversikt for Bilitt. Det måtte i så fall blitt ei bok. For det handler om et lokalsamfunn med rik historie. De siste årene har Bilitt ligget i dvale, må det være lov å si.
Under arbeidet med denne artikkelen har vi fått erfare at de som har tilknytning til Bilitt synes det er veldig moro at det nå skrives litt om tettstedet som er blitt borte. Folk har stått på hodet i gamle skoesker og album på leting etter gamle bilder, opplysninger og ellers villig fortalt om sine minner fra Bilitt. Det er blitt ringt rundt for å kryssjekke opplysninger vi har forhørt oss om, før det så er blitt ringt tilbake til lokalavisa igjen.
Det er mye følelse og engasjement rundt hjemstedet som iallfall har ei blomstringstid på Facebook, om det har visnet litt med årene på selve Bilitt.
Kilder: «Bilitt», artikkel av Herman Nettum i Totn, Facebookgruppa «Bilitt» og en lang rekke samtaler med bofaste og utflyttede bilittinger. Takk til Mjøsmuseet, familien Malme og familien Lundstad for hjelp med bilder.
Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad 25. mars 2010.
