O. Kubberud ble etablert i 1897. Lensbygda-firmaet hadde bare hatt to eiere siden den gangen, da lokalavisa kom på besøk.
Før jul i 2008 besøkte Totens Blad et tradisjonsrikt firma i Lensbygda. Det ble da drevet av en godt voksen stab. Her er reportasjen slik vi trykket den i vårt julenummer den gangen:
Sjefen sjøl er 87, og i fullt arbeid. Han er andre eier siden firmaet startet i 1897. Kontordama på 85 og kontorvikaren på 83 har full kontroll på papirene. Det mangler ikke rutine hos firma O. Kubberud i Lensbygda. Det er tre søsken som har hånd om driften av firmaet der leveringstidspunkt er klart definert i ordreboka: Når det blir ferdig.
Ottar Kubberud tok over driften i 1941. Siden har 87-åringen vært på jobb. Søsteren Kari Skjefstad er 85, og tar seg av kontorarbeidet. Den siste tida har ikke formen vært helt på topp, derfor er det satt inn en yngre vikar for å hjelpe til litt med verkstedets papirer. Det er søsteren Ragnhild Kubberud (83), som har tatt turen hjem fra Oslo i noen måneder.
Sammen med ordfører Hans Seierstad har vi bedt oss selv på kaffe. Han hadde lyst til å gjøre litt stas på en av de aller eldste bedriftene på Østre Toten, og ville få spandere en kakebit. Det er tross alt de færreste som kan vise til uavbrutt drift siden 1897.
Startet med rotrasper
Det hele startet da bestefaren til trekløveret, Otto Kubberud, begynte å lage rotrasper. Fra smia på Vestre Skjefstad i Lensbygda ble bygdene forsynt med dette praktiske redskapet for å raspe opp rotfrukter. Otto Kubberud var også svært interessert i hagebruk. Ganske raskt så han et behov for sprøyter til bruk i frukthagene. Kobberslageren hadde erfaring med å lage brannsprøyter, og overførte ideene til det nye bruksområdet.
Siden har sprøyteutstyr i forskjellige varianter vært en del av sortimentet hos O. Kubberud i Lensbygda. I mange år ble det blant annet laget åkersprøyter. «Kubberudsprøyter» har i alle år vært et begrep.
– Jeg husker vi hadde slikt utstyr hjemme på garden, erindrer Hans Seierstad, der vi sitter rundt kaffebordet og snakker om firmaets lange historie.
Lange arbeidsdager
Ottar har avsluttet arbeidsdagen tidlig til ære for besøket. Vanligvis jobber han til seks-halvsju på kvelden.
– Men da har jeg ei lang og god pause midt på dagen, og så begynner jeg ikke så tidlig, forsikrer han. Ottar har trappet ned litt nå, mener han selv. Da han overtok firmaet i 1941 etter bestefaren var det lange arbeidsdager. Men lensbygdingen var ikke snauere enn at han startet tilsvarende virksomhet på Kolbotn, og drev på to steder, med god hjelp av faren Johannes.
Det var på 80-tallet at Ottar fant ut at det var på tide å trappe litt ned. Da solgte han på Kolbotn.
Men det er nok å gjøre fortsatt. Sprøyter lages det litt mindre av, men brannsikre avfallsbeholdere er det stor etterspørsel etter. Det er en bestselger, selv om bedriften ikke har noen selgere eller markedsfører seg. Når ordrene kommer inn, er det Kari eller Ragnhild som noterer i boka med gråblyant.
Kontorpersonalet synes det er blitt vanskelig med alt papirarbeidet. Det er like lite datautstyr i bedriften nå som da bestefar startet i 1897. Det mest avanserte er en enkel elektrisk skrivemaskin. En stund hadde de en med kulehode og rettetast, men den gikk i stykker. Men det klarer seg med den gode, gamle Smith-Coronaen som de da fant fram igjen. Iallfall til det meste. Offentlige myndigheter vil imidlertid ikke ha noe på papir lenger. Det er bare å sende inn på nettet, noe annet blir ikke godtatt.
– Uff, nei. Det er blitt så håpløst. Heldigvis hjelper de oss på regnskapskontoret med akkurat den biten, sukker kontordamene.
Bedriften har, i tillegg til de tre søsknene, én ansatt. Det er unggutten Tor Aarvold på 58. Han har arbeidet der i over 40 år.
– Vi fikk brev om at arbeidsgiveravgiften ikke kunne betales på annen måte enn via data, forteller Kari og Ragnhild.
Hederlig omtale
På kontoret står alle papirer samlet i ringpermer. Her hersker orden. 1955 til 1999, leser vi på en av ryggene. Rundt på veggene henger flotte diplomer. Det er utmerkelser som bestefar Otto fikk fra slutten av 1800-tallet til fram til 1940, da han døde. Han var kreativ og litt av en oppfinner. Ett av diplomene er til og med skrevet under av prins Gustaf i 1883. «Hæderlig omtale ved den norske industri og kunstudstilling i Christiania i 1883», leser vi. Men det er mer som er gammelt enn diplomene. Vi er tilbake for å kikke på verkstedet i dagslys. Her er det stort utvalg i spesialverktøy og maskiner, viser Ottar Kubberud oss. Noen av maskinene har han selv konstruert. Det er mange år siden, men de virker slik de skal og brukes hele tida. Ottar tok i sin tid en solid teknisk utdannelse.
– Her er ei hydraulisk presse. Det var en del tenkearbeid før den var laget og i drift, forklarer sjefen. En Evergood kaffeboks er en del av pressa, klar til å fange opp en forvillet dråpe med hydraulikkolje.
Det er nesten så vi fornemmer at Reodor Felgen rusler forbi bak en dreiebenk. Vi registrerer innskriften «Eureka mek. verksted Kristiania» på en sokkel.
Arven etter kobberslageren
I underetasjen treffer vi på Tor Aarvold. Han er i ferd med å pakke ned 150 nylakkerte og rødblanke avfallsbeholdere.
– Jo, det er en grei arbeidsplass dette, sier han, travelt opptatt med å lukke esker.
Sjefen tar oss med videre og viser oss en like blank, klassisk Kubberud-sprøyte. Når vi skal ta bilde, oppdager han at rørmunnstykket ikke er slik det skal. Netthendt og raskt bøyer han til et nytt og monterer.
– De blir brukt på byggeplasser. De har forskalingsolje på dem nå. Før var det bilverkstedene som brukte dem mye, men det er det visst slutt på, sier senioren. Da han drev på Kolbotn, ble det også laget vasketanker for bilmotorer. Mange av dem ble eksportert til Sverige.
Tidene forandrer seg, men håndverket består i et verkstedlokale i Lensbygda. Arven etter kobberslageren som startet det hele er ivaretatt. Vi aner at dagens eier stunder etter å komme i gang med arbeidsdagen. Ordreboka er full, og det er ikke mer tid å kaste bort på en nysgjerrig fotograf…
Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad 18. desember 2008
