Hvis du ville komme deg noe sted her i verden, var dette begynnelsen. Kongevegen var litt bratt i nakken, for den var den aller viktigste vegen mellom Kristiania og Trondheim.
Kongevegen mellom Kristiania og Trondheim ble anlagt etter franske prinsipper i 1795, og skydde verken motbakker eller bekkefar. Rett fram, samme hva den støtte på, gikk Kongevegen beint mellom storbyene. Det gjør den strengt tatt ennå, hvis en bare leiter litt.
Olavskilden arbeidslag har gjort det. Den delen av Kongevegen som går forbi Grøna i Østre Toten er godt kjent for totninger som ferdes litt på åsen. Vegtraseen gikk opprinnelig nokså parallelt med det som i dag er Torsætervegen og Garsjøvegen, helt til Hurdal. Deler av vegen er fortsatt i god stand, men i lange strekninger er vegen helt borte. I Hurdal er det minst sju kilometer av den som er nokså godt bevart, men det er ingen selvfølge at den ligger der med fast og fint dekke. Akkurat nå er det ingen som holder den i hevd.
Kulturminne
– Vi mener det er viktig å ta vare på dette kulturminnet, sier Eivind Peder Hveem. Han og resten av laget har tatt vegstubben i Hurdal under vingene, og i juni 2013 møttes en større delegasjon for å se nærmere på vegen, etter at arbeidslaget hadde tatt initiativ til befaring.
Olavskilden arbeidslag har en tendens til å ta på seg prosjekter mer fordi de er viktige enn at de er lette å gjennomføre, men hadde likevel fått Akershusmuseet, Statens vegvesen, Akershus fylkeskommune, Østre Toten og Hurdal kommuner og Historielaget i Hurdal til å møte opp på bensinstasjonen i Hurdal denne dryppende våte torsdagen for en vandring langs gjengrodde stier. Befaringen startet i bakkene ovenfor Flaen sag, og tok et lengre stopp på knutepunktet i Hurdal. Skysstasjonen i Hurdal, som var neste skysstasjon sør for Grøna, ble opprettet det året Kongevegen var ferdig, i 1795, og i likhet med Grøna, var den i drift i rundt 100 år.
Finner var eiere
Arne Garsjø ble født i hovedhuset på stasjonen i 1926, og møtte delegasjonen for å fortelle litt om historien til stedet.
Allerede før svartedauden var det gard her, og etter noen år som ødegard, var det igjen bosetning. Han som eide stedet i 1640 var en mann som ble kalt Garsjøfinnen, deretter var det nordmenn som bodde her til sønn av nok en finne, Brattelifinnen, tok over. Han bygde låven, tydeligvis med en skysstasjon i tankene. Det er plass til mange hester, og det er forsterkede golv for å kunne ta inn okser. Så seint som i 1938 brukte forsvaret låven som stall under en øvelse. Det sier litt om bygget.
På skysstasjonene må det ha vært travelt. I deler av året var det så mye som sju hester som gikk på roden til Grøna; alle supplert av bønder som hørte til roden. – Det var nok stritt å avse så mange hester, spesielt i onnene, sier Garsjø. Han forteller at det var fast pris for å reise til neste stasjon, og det kunne nok bli klaget på at barn måtte betale full pris.
Skyssbøkene er bevart
– Det finnes delvis bevarte skyssbøker, forklarer Garsjø. Det er også andre kilder som forteller om livet etter vegen, og Garsjø har hørt en historie som tyder på at det var mye liv og røre etter kongevegen. En mann hadde for eksempel funnet ut at det var penger å tjene på å underholde de reisende. Han hadde bjørn med seg, som danset til lirekassemusikk. Det var vel og bra, men en dag hadde bjørnen rotet i tønna med aske fra ovnene på skysstasjonen, og klart å få det i øynene. Det sved nok godt. Bjørnen ble ordentlig grinete, og på veg over åsen slo den ihjel sin herre.
– Da var det ikke mer dans, sier Garsjø.
Vinterstid var det sluffe en måtte farte med, og kuskene hadde en farefull veg over åsen. – Det var mye ulv, sier Garsjø. Det eneste kuskene kunne gjøre for å holde ulven fra livet, var å henge en lang kjetting etter sluffa.
– Da turte ikke ulven å sette etter dem, sier Garsjø.
Hans tippoldefar kjøpte garden, som nå er Hurdal bygdetun, i 1839. Etter det har garden vært i slekta, og nå er det Per Otto Garsjø, sønnen til Arne, som eier stedet. Historielaget leier det, mot å holde bygningene i stand.
I grenseland
Neste stopp på kongevegen er parsellen der Akershus og Oppland møtes. Her lå det et bruk som het Skålerud, så midt på grensa at det ble krangel om det skulle være Østre Toten eller Hurdal som skulle yte sosialhjelp. Ettersom stua lå i Hurdal og kjøkkenet i Østre Toten, var konklusjonen at det måtte bli totningenes lodd. Det var tross alt hjelp til mat det var snakk om. Fortsatt ligger hustuftene etter Skålerud der, og langs vegen er det mye interessant å se på. En prom, altså ei stikkrenne i stein, er like god som da kongevegen var ny. Vegen mot Skålerud har grusdekke, men er noe bevokst med gras. Den er fortsatt i fin forfatning, men stikkrenner og grøfter trenger utbedringer, slik at vegen ikke vaskes ut av bekker og nedbør.
– Akershusmuseet mener det er viktig å ta vare på vegen.Absolutt, dette er et flott kulturminne som hører sammen med skysstasjonen i Hurdal, og bør bli en del av formidlingen rundt dette, sier Petter Tønder Jakobsen fra Akershusmuseet.
Reidar Brennsæter forteller delegasjonen om stigningen i vegen. – Ett sted heter det merrasprengbakken, sier han. Navnet forteller mye om hvordan det var å bruke en veg bygd etter såkalte franske prinsipper. 
Skysstasjonen er i bruk i dag også. Her er det den årlige omgangsskolen som er på besøk, med elever fra fjerde trinn på Strømmen skole i Hurdal. 
Eivind Peder Hveem har fått laget skilt til Kongevegen. Her ved tuntreet, en ask, på skysstasjonen i Hurdal. 
Delegasjonen ser på en prom som er blitt ødelagt. Steinen som ligger her, er tydelig hogd til. 
Kjøkkenet i skysstasjonen.
Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad i 2013. Dette er en redigert utgave.
