Sporene fra 1902

Jernbanesporet er borte, men sporene etter jernbanen har vi rundt oss, hver eneste dag. Dagens Toten hadde sett helt annerledes ut, hadde ikke jernbanen kommet for 110 år siden.

Ser en på bildene fra festivitasen 26. november 1902, er det tydelig at det var en stor dag på Toten da Nordbanen, med sidelinje til Skreia ble åpnet. Festkledde mennesker preger bildene som finnes fra begivenheten.
«Endelig opprant den forhåpningsfulle lengtende dag, men sin gråkalde tåkete novemberlufter over bygden. Allerede fra tidligste morgen sporedes festpreget, da flaggene fløi i topp, som etter kommande og festkledte, strålende mennesker overalt ferdedes på veiene». Slik sto det gjengitt i Gjøviks Blad etter den store begivenheten. Vi har modernisert rettskrivningen litt.

Av referatet fra markeringen i Østre Toten går det fram at dagen ble feiret flere steder i kommunen. I kommunelokalet var det 300 frammøtte, og Hoff musikkforening spilte fedrelandssangen fra altanen.
Festkomiteens formann, David Seierstad, holdt talen for dagen.
– Det er en sjelden fest vi feirer i Østre Toten i dag, en fest som mange med lengsel i årrekker har ventet på, og en begivenhet som ikke vil falle i denne bygds lodd mer å oppleve. Når Nordbanen fra i dag er åpnet for alminnelig ferdsel, så vil det bevirke at denne bygd fra i dag av er flyttet betydelig nærmere inn til landets sentrum – hovedstaden, sa Seierstad blant annet i sin tale.

Og slik ble det. Dagens lokalsamfunn på Toten hadde sett helt annerledes ut, hadde ikke jernbanen kommet.
– Før 1902 var Raufoss et lite sted. Jernbanen gjorde det mulig med den storsatsningen som skjedde der, sier Arne Julsrud Berg, direktør ved Mjøsmuseet.
For Gjøvik betydde Nordbanen, eller Gjøvikbanen som vi kjenner den som nå, også svært mye. Industri og handelsvirksomhete blomstret. Før jernbanen kom, var all virksomhet avhengig av dampskipstrafikken på Mjøsa. Det betydde måneder med stopp i kommunikasjonen når isen la seg.
– For Østre Toten fikk jernbanen en enorm betydning, ved at handelsjordbruket fikk helt andre muligheter. Ta for eksempel Fossen Meieri på Skreia, de kunne nå selge konsummelk til Kristiania, noe som på grunn av geografien var helt umulig tidligere, framholder Julsrud Berg.

I dag er skinnegangen borte på det aller meste av Skreiabanen. På Skreia stasjon ligger det noen meter med skinner, ellers har traseen etter lokomotivene blitt til gangveg. Julsrud Berg nevner Kims på Skreia og Felleskjøpet på Lena som typiske eksempler på virksomheter som ikke hadde eksistert i dag, dersom ikke jernbanen hadde kommet til Toten.
I dag satses det mye på produksjon av grønnsaker her i distriktet. Til store deler av landet sendes det totengrønnsaker av mange slag. Nå går transporten med bil, men det var jernbanen som åpnet opp for eksporten.
– De siste godsvognene som gikk på Skreiabanen hadde med seg kål til Bergen. Ikke alle vet at Bergen, i tillegg til Oslo, var et stort marked for jordbruket på Toten, sier Julsrud Berg.

Det er spennende å dukke ned i havet av avisartikler om jernbanen på Vestre og Østre Toten. Skreiabanen, sidelinjen, er det skrevet ekstra mye om.
Persontrafikken opphørte i 1963. Etter over 60 år med passasjerer var det slutt, og det var også markeringer langs linja denne dagen.
Senere kom debatten om nedleggelse av hele Skreiabanen til å rase i mange år. Men 1. januar 1988 var det offisielt, Skreiabanen ble nedlagt.
9. oktober 1987 rullet de siste vognene fra Skreia, og undertegnede fartet langs linja for å fotografere begivenheten som hadde et annet fortegn enn da fotografene var langs linja i 1902. Norsk Jernbaneklubb hadde fire vogner lagret på Skreia stasjon, og disse skulle hentes ut.

– Banen er i så dårlig stand at vi trolig ikke hadde kunnet kjøre vognene unna på linjen hvis vi hadde ventet noen måneder, sa Even Bergsengstuen, formann i lokalavdelingen av jernbaneklubben da vi intervjuet ham. Et vanlig lokomotiv turde ikke NSB å slippe inn på linja, så vognene ble hentet ut med en såkalt lastetraktor. Det var ingen enkel oppgave. Fra Skreia til Bilitt er det brattere enn du tror, iallfall når tunge jernbanevogner skal manøvreres på en elendig skinnegang.

Bergsengstuen mente den gang at Skreiabanen kunne hatt ei framtid som turistlinje. Men det ville blitt kostbart.
Banen har forfalt i 30 år, hadde de vedlikeholdt én kilometer av banen hvert år disse årene, hadde utgangspunktet vært et helt annet, sa han i 1987. Noen turistlinje ble det ikke.
Toget har gått, må vi vel trygt kunne fastslå.
Blar vi litt tilbake i historieboka, kommer vi iallfall over én celeber utenlandsk «turist» langs linja. For det var selveste prins Carl, sønn av Oscar II, som sto for åpningen av jernbanen på Toten. Prinsen av Sverige og Norge hadde først frokostpause på Eina, før toget tøffet mot Reinsvoll og tok av til Skreiabanen. På Kraby hadde ordfører Adolf Rogneby tilbudt seg å ta i mot prinsen. Der var det ikke spart på noen ting, forteller Totens Bygdebok: «En mottagelse som var både vertskapet og bygden verdig».

Men det var altså for 110 år siden. Utviklingen har gått sin gang, men kanskje har vi jernbanen å takke for mer enn vi tenker over til daglig.
Kilder: Avisartikler, Totens Bygdebok og egne intervjuer, 1987 og 2012.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad 19. desember 2012. Noen av bildene har tidligere ikke vært publisert.