I 2006 feiret Gjøvik fiskerforening 100-årsjubileum. Gjøviks Blad besøkte foreningen den gangen, og fikk napp da vi ba om litt historikk.
Kameratskap, det sosiale samværet i fiskerhytta og den felles interessen for fisking var stikkord karene kom med da vi spurte om hvorfor de var medlemmer i Gjøvik fiskerforening. En forening som i 2006 så tilbake på 100 år med mange fine nattetimer med dregg og båt på Mjøsa.Navn på gamle mjøsfiskere flyr gjennom lufta i samtalens løp. Det er tydelig at det er stor respekt for disse som gikk foran og la grunnlaget for den aktive foreningen. Dette var også ofte karer som kunne vise til noen riktig storrugger med ørret, noe alle drømmer om å få på kroken.
– Den største ære et medlem i Gjøvik fiskerforening kan oppnå er å få vårt årlige diplom for sesongens største fisk. Rekorden som sesongvinner er det Kristian Vestlie som har med tre diplomer. Tradisjonen med et årlig «største fisk»-diplom startet allerede i 1926. Disse henger på veggen i møte- og festlokalet vårt i eget hus bortenfor fiskerhytta, forteller Svein Pettersen, formann de tre siste årene.
Når en først er inne på storfisk, kommer navn som Jan Werner Stenvold lett på tale.
– Han har rekorden de siste årene med en rugg på 12,3 kilo. Den henger i dag utstoppet på veggen i festlokalet. I 1975 tok Finn Arne Wikøren en ørret på 12,1 kilo. Men rekorden innehas av Einar «Islender» Johansen som i 1943 halte ombord en kjempe på 13,3 kilo, forteller Pettersen, som må innrømme en ting:
– Rekorden over alle rekorder er det dessverre ikke noe medlem i Gjøvik fiskerforening som har. Den kan nesningen Robert Torp som kan skryte av. I 1981 tok han en ørret på 15,3 kilo utenfor Kise, sier han.
På stiftelsesmøtet for Gjøvik og Omegns Fiskerforening 10. juni 1906 møtte 17 personer, men allerede året etter var medlemstallet oppe i over 60 og var stadig stigende.
– Bakgrunnen for dannelsen av foreningen var ikke bare fellesinteressen for mjøsfiske, men like så mye alle tvistene man hadde med grunneierne rundt Mjøsa vedrørende fiskerettigheter. Grunneierne ville blant annet forby fiskerne å bruke dregg, noe som fortsatt er den mest brukte fiskemetoden på innsjøen. Etter hvert oppnådde man en god dialog med grunneierne, og i dag har vi få problemer med disse, sier Pettersen.
Foreningen har siden 1921 hatt en fin samlingsplass i hytta i Sandvika på Dalsjordet. Den ble bygd som «pliktarbeid» av medlemmene selv.
Ellers er overtro et utbredt fenomen blant mjøsfiskerne.
– Hvis du ønsker en fisker «god tur» eller «lykke til», blir de lett fornærmet. Selv uttrykket «skitt fiske» er ikke populært å få slengt etter seg før de drar ut. Da har det hendt at noen pakker sammen og reiser hjem, sier Roger Dahl og ler.Mjøsfiskere er også en tradisjonsbundet gjeng. Fiskeutstyret skal ligge på bestemte plasser i båten, andre må bruke ei bestemt skygglue skal de få fisk. Andre igjen må følge visse rutiner før de drar ut.
Dreggefiske har alltid stått høyt i kurs. Mange lager også dreggeutstyret selv. Det er et eget håndverk. Svein Pettersen er en av dem som behersker faget.
– Hvis noen vil ha en av mine dregger gir jeg den bort i stedet for å selge den. Da har det vist seg at de som regel får større fisk, sier han. Nok et utslag av overtro, eller kanskje det bare er slik..?
Når det gjelder båt står fortsatt robåt med en liten påhengsmotor og trekjepper (dreggevinner) høyt i kurs. Men den nye tid trenger seg også på her, og de «nye» mjøsfiskerne har ofte store motorbåter og foretrekke trollingfiske.
Artikkelen ble første gang publisert i Gjøviks Blad i 2006. Dette er en forkortet versjon.
