En søndag i september i 2005 var det folkevandring i ulendet øst for Skjeppsjøen.
Et 60-talls interesserte fant fram til bygdeborgen på toppen av Totenåsen den gangen. Der fikk de høre at borgen neppe var en borg, men muligens bygdas festplass ved sommersolverv. Eller kanskje noe helt annet.
Kulturhistoriker og arkeolog Tom Haraldsen var bare skråsikker på én eneste ting: At alt er usikkert når det gjelder bygdeborger i Norge. Men han argumenterte overbevisende for at de neppe har blitt brukt som festninger og tilfluktssteder i ufredstider. Han hevder at forestillingen om bygdeborger er en romantisk myte.
Arkeologen nedklassifiserte uten å nøle forestillingen om landets såkalte bygdeborger fra barske festninger under den urolige folkevandringstida, til et 200 år gammelt amatørarkeologisk og politisk tankegods som stammer fra den gang den unge nasjonen Norge skulle bygge seg egen identitet ved hjelp av rustne sverd og en hop med gravhauger. Men bygdeborgene blir ikke mindre mystiske og spennende av den grunn. Heller ikke «borgen» på toppen av åsen øst for Skjeppsjøen. Tvert i mot.
Samlet kanskje undersåttene
Tom Haraldsen mener folk kan ha besteget åsen på sammen måten i folkevandringstiden for 1.500 år siden. Rett og slett for å dra på tur sammen. Som en sosial begivenhet, en felles utflukt. Slektsstevne? Men kanskje med religiøst eller seremonielt tilsnitt. Arkeologen tror at borgen kan ha vært et sted hvor slektens, klanens eller bygdas «store far» (eller «store mor»), samlet sine undersåtter til en eller annen årviss markering. For eksempel sommersolverv.
Ikke så praktisk tilfluktssted
– Men vi vet egentlig ingen ting, understreket Haraldsen. Tankene går uvilkårlig til magiske seremonier og vill dans til fordel for frodige naturkrefter, ofring til glemte himmelguder. Eller seid og pinefulle visjonsvaker, trommende sjamanisme. Eller kanskje totningene rett og slett bevilget seg en solid fyllefest her oppe? Bare for moro skyld, etter slåttonna. En ikke særlig magisk teori, men praktisk begrunnet. Her kunne i hvert fall ikke naboene klage over bråk og leven.
– Noe praktisk tilfluktsted i krig kan dette stedet ikke ha vært, påpekte Tom Haraldsen. Vanskelig tilgjengelig, lang inne på åsen, utsatt for vær og vind. Uten mat og vann, uten dyrefôr. Her kunne ingen holde ut en beleiring særlig lenge.
Murverkene på bygdeborgen må ha vært små og puslete.
Ingen har fjernet steinene
– Stedet ligger så langt til skogs at her kan heldigvis ingen påstå at steinmurene har blitt revet og brukt til muring av fjøs og kjellere på garder i nabolaget, triumferte arkeologen. De sparsomme murene på tilsvarende borger nær bygda – det finnes minst ni av dem på Hedemarken – blir nemlig forklart på den måten. «De var mye større før». Det er antagelig bare tull. Han antydet at bygdeborgenes skrøpelige murverk kan ha vært et tegn på at dette var et helt spesielt område. Våger vi tenke oss et «hellig fjell» øst for Skjeppsjøen? Tabu og forbudt område utenom bestemte begivenheter? Tom Haraldsen sa slett ikke akkurat det.
– Vi vet egentlig ingen ting, gjentok fagmannen. Han fortalte at utgraving av tilsvarende bygdeborger knapt har gitt et eneste våpenfunn. Men vevtyngder og andre kvinneredskaper har det faktisk blitt funnet litt av. På borgen øst for Skjeppsjøen er ikke funnet oldsaker i det hele tatt. Arkeologen mener det vil være bortkastet tid å grave her. Mulighetene for funn er nærmest ikke-eksisterende på grunn av de grunne jordsmonnet og den værutsatte beliggenheten. Dermed er det fritt fram for alle slags teorier og spekulasjoner. Og det er minst like artig. Og muligens like verdifullt som tørr og logisk vitenskap.
Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad i 2005.
