Ture Sølver, eneboeren i skogen

Det er mange historier om «Ture» Sølver, men selv lette han kanskje bare etter stillhet.

De sa han var redd for troll og gikk og skrek til granleggene innpå åsen, og han skal ha gjerdet inn hytta si med rød ulltråd for å holde villdyr unna. 

Unga vek unna som rappe mus når han kom på Skreia-ruta og satte seg i baksetet på bussen, og av og til skremte han vannet av bilister når han reiste seg fra veggrøfta mellom Engnes-butikken i Totenvika og Torvfesta. Noen lurte på om han trengte hjelp, kanskje stoppet de.

Stener Rundhaugen, styreformann i Toten almenning, lodd fem, husker ham godt: Arthur «Ture» Pedersen Sølver, eneboeren i Skreiskogen.
En liten, lett og senesterk mann i klaffelue og strikkevotter var han, og han var en folk la merke til. Kanskje fordi han tedde seg litt annerledes enn andre, men ganske sikkert også fordi han valgte et liv de færreste hadde turt å tenke på: ei hytte med jordgolv, helt aleine i svarte skogen. For Ture må det ha vært noe som trakk ham dit, for han ville aldri flytte til bygds, samme hvor gode tilbud han fikk. Kanskje trengte han roen og fraværet av trafikk og folk og prat, kanskje var det noe helt annet, som stillhet eller frihet.

De minnene Stener har om Ture, fra tida da han sjøl var barn, minner lite om mytene rundt eneboeren.
– Jeg husker ikke Ture som annet enn veldig høflig og grei. Jeg kommer hau at han hentet ut trygden sin på Engnes-butikken, da bukket han og takket i handa, sier Stener.
Ture ble født 25. september i 1901, og i flere tiår av livet sitt bodde han i «Lusivegg», ei tømmerkoie på vel ti kvadratmeter. Stener viser veg til koia en rimfrossen dag i november. Den ligger der de stupbratte Skreifjella mykner mot Gråberga, vel fem kilometer fra fylkesvegen, i luftlinje nokså rett opp for Torvfesta.
– Ture gikk til butikken på Engnes en gang i uka. Det må ha vært en drøy tur, sier Stener. På sine eldre dager slapp han turen, da kjørte butikkeieren varer inn til Ture med snøskuter.
I de periodene det ikke ble kjørt tømmer, var det djup snø på vegen. Ture hadde truger som han brukte, de henger på veggen på hytta fortsatt, sier Stener. Hadde han tungt å bære på hjemvegen, tok Ture Skreia-ruta, men den tyngste delen av vegen måtte han uansett gå til fots.

Ture fortalte selv til Samhold/Velgeren i 1978 at han tok seg god tid på vegen, og gjerne la seg nedpå og tok en blund om det trengtes. Det kunne ta flere timer å gå hjem, og ikke var det ufarlig heller, for en som var alene. En dag gled Ture på en issvull da han krysset Torvfestelva. Da han hadde karret seg på beina igjen, datt han på nytt, og slo av et par ribbein, fortalte Ture Oppland Arbeiderblad i 1974.
Ture så at det var slik slutten kunne komme, men fryktet den ikke.
– Ja, så ble det vel dauen hvis det var ille nok. Men hvorfor ikke? Vi skal alle dø en gang, så det er ikke nødvendig å gjøre det vanskelig. For meg synes dauen inne i skogene å være vel så fin som den i ei kvit seng på et gamlehjem, sa Ture til avisa. Stener avviser myten om en eneboer som tydde til alkohol.

Godt skjermet i skogen

– Det måtte vel begrense seg sjøl. Han hadde vel tross alt bare mulighet til å kjøpe noen få flasker øl en gang i uka, sier Stener. Han viser veg til Lusivegg, som ligger i Skreiskogen i almenningen, men på Akershussida av Torvfestelva.

På Tures tid var det stor skog her, og Stener forteller at hytta ikke var god å få øye på.

Han stopper et stykke oppe i hogstfeltet, og plutselig står den der mellom noen graner nederst i søkket, grå og skjev, med et rustent piperør som stikker opp over bølgeblikktaket. Lusivegg eller Nedre Skreiskoghytte, som Ture helst ville at hjemmet hans skulle kalles.
– Grunnen til at hytta heter Lusivegg er ikke at det var utøy her, forklarer Stener. Han husker at Ture ikke likte navnet, fordi det kunne høres slik ut. Roten til det spesielle navnet må vi lenger tilbake for å finne.
– Dette er ikke den opprinnelige hytta. Den som stod her før var laftet på en spesiell måte, med tynne stokker mellom de tjukke. Det heter luselaft, sier Stener. Navnet ble værende, selv om hytta som står her nå ikke er luselaftet.
Ei lav dør uten lås fører inn til ett rom. Selv om Ture først bodde i minst ei anna koie i almenningsskogen er det her han bodde lengst, i minst 30 år.

Kalde omgivelser

Hytta er satt opp på en liten bergnabb som stikker opp midt på golvet. Ture bodde rett på selve jorda.
– En kan jo tenke seg sjøl hvor kaldt det må ha vært. Det hender jo det blir 30 kuldegrader her om vinteren. Kummerlig det er ikke dekkende, sier Stener. Det er da også tegn på at eneboeren selv har gjort noen grep for å verge seg mot kulda. Selv om det er ruskete her nå, etter at koia har vært ubebodd i rundt 30 år, henger senga ennå i tau fra taket. Den har han fått opp fra det rå, kalde golvet.

– Ovnen er borte. Den hadde han jo her, sier Stener. Bare piperøret står igjen, og et par stoler og noen plastdunker Ture sikkert brukte til å ha vann i. Et bord står her, og understellet til ei symaskin. Ser en for seg koia da tømmeret var tretti år yngre, det var sengeklær og litt utstyr og mat, varme i ovnen og Ture hadde tent parafinlampa før han satte seg til med trekkspillet, kan en tenke seg at det hadde vært langt unna dagens hyttestandard, men likevel hjemmekoselig og godt nok for en som var vant med et liv i skogen.

– Det var selvfølgelig mye koseligere da han bodde her, sier Stener. Han husker at Ture alltid var nybarbert og rein da han kom til bygds. Til å begynne med skal Ture ha hatt arbeid i almenningsskogen. Mot tømmerhogst fikk han tak over hodet. Ture fikk ros for det flotte arbeidet han hadde gjort.
Da sluttet han visst, for ros ville han ikke ha, sier Stener. Likevel ble det til at Ture fikk fortsette å bo i Lusivegg.

Ture hadde nok sjelden besøk, men han var kjent nok til at avisene lette seg fram til Lusivegg for å møte ham. I et intervju med Samhold/Velgeren i 1978 forteller Ture blant annet om sine yngre dager. I 1927 reiste han til Canada, der han arbeidet på gard og med tømmerhogst til han vendte tilbake i 1928. Da ville han hjem, og kanskje finnes noe av forklaringen i Mjøsmuseets nedtegnelser. Ture skal ha holdt på å drukne i Canada, er det notert i kartoteket.

Hjemme i Norge ble det mer arbeid, både på gård og i skogen, og etterhvert slo Ture seg altså til i Lusivegg, helt alene. Avisa spør om han ikke er redd.

Ville ikke til bygds

– Je er ældri redd. Men det er noen gonger je hører stygge lyder fra dyr her i nærheten. Derfor har je laga meg våpen hvis det kjem bjønn hell no ænna. Da skal je ta’n, svarte Ture. Besøket endte med at Ture spilte trekkspill for journalisten, som beskriver ham som en «naturens adelsmann».
Sine siste år tilbrakte Ture på Østre Toten sykehjem. Dit kom han i 1980, etter å ha satt seg på bakbeina i lang tid.

– Vi reiste jo opp dit og prøvde å få ham med ned, sier nevøen til Ture, Harry Sølver, som er eneste gjenlevende slektning av Ture her på Toten. Sammen med butikkinnehaveren på Engnes og en mann fra kommunen dro han til Lusivegg med snøskuter, og ville ha den snart 80 år gamle mannen med til bygds. Det ville han ikke vite av. Harry husker at Ture av og til kom for å overnatte hjemme hos broren sin, Harrys far, i Totenvika. Det var gjerne når det virkelig var kaldt på åsen.

– Han kunne fått et hus i Totenvika, men det ville han ikke, sier Harry. Han er ikke i tvil om at eneboertilværelsen var helt frivillig. Harry vet også at selv om han tror folk tok Ture for å være en raring, var han høyst oppegående. Ture var en sosial og hyggelig kar å ha på besøk, og Harry husker at han snakket godt engelsk.
– Nærmest flytende. Jeg vet han hadde møtt noen utlendinger her, og da snakket han med dem på engelsk.

I 1980 måtte Ture innse at det ikke var nok å få ligge på loftet hos broren de kaldeste nettene. Han måtte forlate Lusivegg iallfall for en periode. Ture var syk og trengte legehjelp. På sykehjemmet fikk han stell og kom seg raskt, men det ble aldri til at han fikk flytte hjem. Selv om han satte pris på varmen og den gode maten på sykehjemmet, må Ture ha hatt et savn. Flere ganger tok en av pleierne fra sykehjemmet ham med til skogen som var hjemtraktene hans. Ofte orket han å gå helt inn til Lusivegg, men noen ganger måtte han nøye seg med å se utover mot hjemmet sitt fra Bjønnhaugen.

I 1988 gikk Arthur «Ture» Pedersen Sølver bort, men ennå står Lusivegg såvidt. Nå gir koia snart etter for tyngden av snøen på taket om vinteren, og vil gå til grunne dersom ingen gjør noe med det beskjedne husværet.

– Vi har fått innstendige forespørsler om det går an å sette i stand hytta, sier Stener. Vikværinger som ferdes i området har bedt for hjemmet til Ture Sølver, og nå har almenningen gjort grep. Utenfor stua ligger barkede tømmerstokker klare til bruk, og tømrer er allerede innleid. De eneste materialene som må kjøpes inn er nytt bølgeblikk til taket, men det vil ta mange arbeidstimer å sikre framtida til koia. Det vil komme på rundt 180.000 kroner. Mjøsmuseet har kommet på banen for å hjelpe til med å skaffe pengene.
– Hvorfor er det viktig å verne Lusivegg, Trond Raddum?

– Huset som sådan er ikke så viktig. Det er et skogshusvære som ikke er veldig spesielt. Det som gjør det interessant er historien rundt det, at det har bodd en eneboer der i kanskje opp mot 40 år, sier bygningsrådgiveren ved Mjøsmuseet.

• 

• 

• 

Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad i 2014