En julikveld i 1897 satt en soldat på Starum og skrev brev. Lite kunne han vite om at hans skrivetrang denne onsdagskvelden skulle vekke interesse over 100 år etterpå.
Han undertegnet sitt brev den 7. juli i 1897 bare med sitt soldatnummer. Så sendte soldat 473 sitt brev til Aftenposten, der det kom på trykk to dager etter. På den måten får vi vite litt mer om lokalhistorien.
Artikkelen sto på trykk med gotisk skrift blant artikler om tivoliteater, kristelige foreninger og utenriksnyheter. For en tid siden kom vår avis tilfeldig over soldatens artikkel, som viser seg å inneholde mange ukjente opplysninger. Dagliglivet på Starum er skildret svært detaljert.
Rune Mo, som er i ferd med å skrive Starums historie, sier det åpenbart er mye ukjent stoff i denne skildringen.
– Tidligere har det for eksempel vært kjent at tradisjonen med sankthansfeiring på Starum var i gang litt inn på 1900-tallet, sier Mo.
Opplysningene som nå kommer fram, viser tydelig at tradisjonen er eldre. Allerede i 1897 beskrives det sankthansmoro med opptog, idrett og bål. Soldatenes rutiner i det daglige er også svært detaljert beskrevet.
Rykket ut
I tillegg til det soldaten forteller om det ordinære soldatlivet, får vi også høre om en hendelse som brøt litt med de dagligdagse rutinene. Han skriver om hvordan alarmen gikk i militærleiren midt på natta, en gang i siste halvdel av juni 1897. Det brant på en gard i nærheten av Starum, og soldatene ble bedt om å hjelpe til med slukningsarbeidet. For bygdefolket måtte soldatene framstå som en ressurs. Fram til forsommeren 1897 hadde militærleiren vært nedlagt i over 20 år. Det er ikke vanskelig å skjønne at tilgangen på 150 soldater betydde mye i området rundt Starum når noe slikt skjedde.
En som synes historien om brannen er spesielt interessant, er Hans Olav Froknestad. For det måtte nemlig være på Froknestad, mellom Starum og Mjøsa at det brøt ut brann denne juninatta i 1897, etter det vi har klart å finne ut.
Stabburet gikk tapt
– Far og bestefar snakket om at stabburet hadde brent. Men jeg har aldri hørt noen detaljer. På spiret på klokketårnet står det 1900, så jeg visste at det måtte være på slutten av 1800-tallet det gamle stabburet forsvant, forteller Froknestad. Han synes det er moro å få vite litt om hva som foregikk denne natta. Stabburet på garden gikk tapt, men han visste ikke at det også holdt på å gå galt med hovedbygningen.
– Hovedbygningen antas å være fra rundt 1700, men kan være enda litt eldre, forteller Froknestad.
Soldaten beskriver hvordan mannskapene fra Starum klarte å slukke ilden som også hadde tatt tak i hovedbygningen etter at stabburet var overtent.
– Da vi grov noe vannledning her på 90-tallet, fant vi forkullede trebiter nede i jorda langs stabburveggen. De er nok fra brannen i 1897, sier Froknestad.
– Det er artig å høre om at gardens folk trakterte hjelperne med kaffe og julekake utpå formiddagen, da brannen var slukket, mener gardbrukeren.
Nye opplysninger
Familien overtok Froknestad i 1875, og det er svært lite som er bevart av gardshistorien, spesielt den eldste delen. Derfor synes han det er fint at det nå kommer fram nye opplysninger om historikken.
– Det jeg har hørt mest om, er da låven her brant ned i 1938. Da tok det også fyr i kårbygningen, forteller dagens driver. Familien har avisutklipp fra brannen i 30-åra.
– Jeg tenker noen ganger på hvor imponerende det er, hvordan de har gått på og bygd opp igjen etter branner. Jeg ser på konstruksjonene i låven som ble satt opp igjen etter brannen i 1938, og tenker på alt det manuelle arbeidet som ligger bak de store konstruksjonene, sier Froknestad.
Liv på Starum
Under arbeidet med denne artikkelen dukket det også opp en annen avisartikkel som belyser Starum i samme tidsperioden som soldat nummer 473 forteller om. I Decorah-Posten, ei norskspråklig avis som kom ut i Iowa i USA, skriver Hans Østberg i 1956 litt om sine minner fra Starum, eller Starumsletten, som han kaller det. Østberg har vært pensjonist i mange år når han skriver begeistret om Starum (teksten er tilpasset dagens skriftspråk):
– Jeg var på Starumsletta tre sommere, fra 1898 til 1900. Det er den beste tid jeg har hatt i mitt liv. Jeg husker musikken spilte hver kveld, og at 80 jenter fra melkefabrikken på Kapp kom på besøk på Starumsletta. Da ble det dans. Jeg glemmer ikke de lange lyse sommernettene. Men nå må vi leve på minnene, skriver Østberg. Så vi kan trygt fastslå at livet i militærleiren på Starum har hatt ringvirkninger på nærmiljøet.
Her er leserbrevet som forteller den dramatiske historien fra Starum, språket er noe tilpasset vår tids skrivemåte:
Aftenposten 9de juli 1897
Soldaterliv paa Starum
(brev til «Aftenposten».)
Starum, 7. Juli.
Hr. Redaktør!
Det kunne kanskje interessere Deres lesere å høre litt fra en av landets ekserserplasser, som for øyeblikk et forholdsvis ukjent for det store publikum, nemlig Starumsletten på Østre Toten. Denne ekserserplassen som for 22 år siden for siste gang gjorde tjeneste som øvelsesplass for kavalleri og siden har vært nedlagt, tjener fra i år av som plass for kurset til utdannelse av vernepliktig underbefal i Trænet og også for menige av det store Træn.
Plassen ligger temmelig høyt (vel 300 meter over havet) og fritt til, og man har den vakreste utsikt over Mjøsa med den fruktbare Helgøya. Selve moens terreng er for bakkete til å være tjenlig for infanteri, men for det ridende og kjørende Træn kommer jo flatt terreng ikke så mye i betraktning. Offisersmessen, brakkene og stallene ligger nede i bakkehellingen mot Mjøsa og forholdsvis lunt til. På selve sletten ovenfor er det derimot temmelig vindbart, noe som dog har sin behagelige side, når man under en brennende sol har ride- eller kjøreøvelser heroppe.
De herværende soldaters antall er ikke på noen måte betydelig. Kursets elever teller 68 mann, og attendagersrekruttene en 70-80, altså i alt 150 menige. Kurset, der som bekjent før hadde sine øvelser på Kontraskjæret i Kristiania, varer i 100 dager, og blir i år ikke ferdig før i slutten av august. Det begynte den 6. mai. Av disse 14 uker vil de siste tre uker bli anvendt til utmarsj rundt Mjøsa, noe vi alle gleder oss til, da en litt etter litt trettes av oppholdet heroppe, tross det sunne liv og det gode kameratskap her på plassen. Men så er nå også tjenesten til en viss grad oppslitende.
Nå litt om hverdagsopplevelser her i korpset.
Kl. 4.15 vekkes vi av reveljens toner og stiller kl. 5 i stalldrakt, søvnige og en smule morgengretne utenfor brakkene, hvorfra vi avmarsjerer til stallene. Her strigler vi våre hester en tre kvarters tid og har deretter vanning, hvilket i den senere tid forårsaker oss store ergrelser. Med den siste tids tørrvær er vannforsyningen nemlig blitt slemt medtatt. Det er derfor mye venting ved vanntrauene, og når man så under vanningen skal holde styr på to kåte og tørste hester, kan disse by en nokså ubehagelige overraskelser.
Kl. 6-7 har vi fri, den tida benyttes mye til å vaske seg (skjønt der finnes dem som påstår og overholder at det er overflødig nok å vaske seg to-tre ganger i uka). Deretter ifører vi oss ridedrakt og pusser støvler. Så tar vi oss en kopp kaffe og en pipe tobakk, og når man er ferdig med det, finner man som regel at klokka er blitt 7.
Fra klokka 7 til 9 har vi volteridning, og mange var de fall man gjorde, og de ufrivillig pussige stillinger man inntok, før man kom så vidt inn i den edle ridekunst at man kunne tenke annet enn nettopp det å holde seg på hesteryggen. Nå er imidlertid alle situasjonenens herrer. Men flott eleganse setter man i galopp og løse tøyler over barriere og grøft og med stolthet noteres at ikke en eneste en ennå har falt av i hindergården. Fra 9-10 inntas frokosten, enkel, men smakfull, melk og stomp. Kl. 10 stilles til gymnastikk og sabelhugging, og kl. 12.30, etter utført vanning spises den tarvelige, men kraftige middagskost.
Så kommer den tid av dagen som vi alle lengter til, den tid da vi kan strekke våres trette lemmer på brakkesengene og unne oss en vederkvegende middagslur, der som regel var til et par minutter før kl. 3.30, da vi atter må i selen.
Kl 3.30 til fem, halv seks kjøring eller ridning, og etter en halv times kaffehvil hestepuss, vognbesnøringer eller annet arbeid. Kl. 7 atter vanning, så er dagens arbeid gjort, det vil si, hvis man da ikke er leir- eller stallvakt, eller annet sådant, da må man tiltre sin vakt når tappenstreken går kl. 9.
Kl. 10 lyder rosignalet og klokka halv elleve er alt stille. Søvnen innfinner seg av seg selv, og på de mange halvåpne, smilende lepper skjønner man at det drømmes tilbake til sivilisasjonens mange goder. Således går den ene dag etter den andre. Tiden flyr avsted, men tross det hyggelige kameratsliv, dras mangt et lettelsens sukk, ettersom oppbruddets time mer og mer nærmer seg.
Her for en fjorten dagers tid siden hadde vi imidlertid et par avvekslinger i programmet. Kl. 3 en natt ble vi vekket av alarmsignalet, og mens solen rødmet, foregikk bekledningen i vill forvirring. Da vi sto på linjen, opplystes vi om at det brant på en gård i nærheten, og i vill galopp strømmet hele avdelingen med vannbøtter, økser og hakker nedover mot brannstedet. Over gjerder og åkre gikk det som om Fanden var i hælene oss, og da vi ankom stedet, sto stabburet i flammer, og ilden hadde også fått tak i hovedbygningen. I fire fem timer arbeidet vi iherdig med å slukke og redde og fikk tilsist frelst hovedbygningen, så at skaden ble innskrenket til stabburet. Etterpå traktement av kaffe og julekake av gårdens folk og en deilig hviletime.
St. Hans aften hadde vi også større løier heroppe. Opptog, alskens idrett, bål etc. og riktig gemyttelig var det overalt.
Mat.-No 473.
Dette er skribenten
Lenge visste vi ikke annet enn at det var soldaten med matrikkelnummer 473 som skrev innlegget i Aftenposten som denne artikkelen handler om.
Vi forsøkte å finne ut hvem han kunne være, denne åpenbart så skriveføre mannen som en sommerdag i 1897 satt på Starum og skrev ned sin hverdagsskildring. Etter en del leting, fikk soldaten plutselig et navn. Litt etter fikk han også et ansikt. Riksarkivet klarte nemlig til slutt å finne ut hvem soldat 473 i Trænkorpset i 1897 var.
Korporal Wilhelm Mohr er rett mann. Det viser protokollen der soldatkullet er rulleført. Han var student, utskrevet til militærtjeneste i Kristiania. Hans far var kammerherre og jurist, og hadde nok sørget for at sønnen fikk en god utdannelse. 7. juli skrev Mohr ned sin historie fra militærtjenesten på Starum, dagen etter at han fylte 23 år. Da vi så var kommet på sporet av 473 Mohr, fant vi etter hvert fram til slektsgransker Victor E. Dahl i Bergen. Han har samlet opplysninger om Mohr-familien.
Etter at korporal Wilhelm Mohr var ferdig med sitt 100-dagerskurs på Starum, dro han utenlands og ble bankmann i Hambros Bank i London. I 1902 var han med og startet importfirmaet Hansen & Mohr innen tremasse og cellulose i Paris, og utviklet dette til en meget solid forretning. Han trakk seg ut av firmaet i 1923. Wilhelm Mohr døde i 1933.
Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad i desember 2010.
