Ole Pedersen Hanevold var en brutal mann, forteller historien.
Bruderov i Totenvika kan høres romantisk ut, men det var nok også ganske dramatisk. Ole Pedersen Hanevold fra Kolbu ble leid inn for å hjelpe brudgommen den gangen. I dag ville han kanskje blitt kalt torpedo. Hanevolds militære karriere var ifølge historiefortellerne uvanlig blodig.
I historiebøkene omtales Ole Pedersen Hanevold, født i 1775, som Danebrogsmann. Han fikk altså den danske ordenen Danebrogsmennenes hederstegn. Det var en utmerkelse det sto respekt av, og forteller litt om mannens krigsinnsats.
Marsjerte til fogden
Mest kjent er han i forbindelse med bondeoppløpet på Toten i 1813. Etter hvert kom det fram at Ole Pedersen Hanevold var den som sto bak, da flere hundre kvinner og menn samlet seg på Sukkestadplassen og marsjerte i protesttog til fogden på Breili, som bestyrte bygdas kornmagasin. Denne saken fikk store konsekvenser for dem det gjaldt, og hele 192 personer ble avhørt. Selv om myndighetene betraktet Hanevold som initiativtaker til urolighetene, slapp han straff. Han hadde verken vært voldelig eller stjålet korn, og var en avholdt og dekorert militær. Hanevolds bror Torkild fikk imidlertid 25 dagers fengsel på vann og brød. Dommen som kom i 1815, er bevart i fogdens arkiv på Statsarkivet i Hamar.
Imidlertid finnes det også historier om Hanevold som er blitt overlevert muntlig. De skildrer en kald og kynisk mann som gikk over lik. Hanevold var trolig født på en av Narums-gardene.
Skrev historien ned i 1932
I 1932 har Olav Gjørvad (1860-1951) skrevet en lang artikkel om Hanevold i juleheftet som Totens Blad ga ut. Gjørvad var en engasjert lokalpolitiker, lærer og fra 1929 formann i bygdebokkomiteen. Etter at han ble pensjonist, viet han mye av tida si til å jobbe med lokalhistorien.
Resten av den artikkelen du leser nå, er et redigert utdrag av Gjørvads artikkel i juleheftet:På Ner-Trogstad satt Anders Halvorsen og kona, Marte Hågensdatter fra Smeby i god velstand. Anders’ forfedre hadde vært på Trogstad i flere ætteledd før ham. Og Marte tilhørte den mektige Smeby-slekt. Hun var datter av lensmann Hågen Tollefsen Smeby og brordatter til Amund Tollefsen Smeby d. e., som var grunnleggeren av den på Toten blomstrende klokkeindustri i over 100 år.
Omkring 1800 hadde Anders og Marte Trogstad flere voksne ugifte barn hjemme. Sønnene Hågen, Halvor og Paul hadde ord på seg for ikke å være så gode å komme ut for. De var både sterke og uvørne, og var ikke redde for å være med i slagsmål når anledning bød seg. Av døtrene var Berte og Kari hjemme, og i gifteferdig alder, ja Berte, som var over de 30, måtte vel nesten sies å ha passert forbi «det gode håps forbjerg». Kari var ei både dyktig og vakker jente. Antagelig i begynnelsen av 1802 var hun blitt forlovet med Christian Olsen Velt-Nettum. Men Karis brødre var uvenner med Christian.
De søkte på alle mulige måter å hindre at det skulle bli noe giftermål mellom de to. Men Christian var på sin side likeså bestemt på at Kari skulle bli hans, om han så skulle ta henne med makt.
Skulle hente hjem Kari
I 1802 fikk Christian Nettum med seg den bekjente og på den tid også beryktede Ole Pedersen Hanevold og Per Hermansen Skramstad og reiste til Trogstad en kveld for å hente Kari. Brødrene på Trogstad hadde fått nyss om deres komme, hva de reiste etter. De hadde forskanset seg i stua mens de holdt Kari med makt mellom seg.
Per Skramstad, som heller ikke sto på noen god fot med Trogstad-karene, var godt kjent på garden og visste at det gjerne brukte å stå ei børse ved peisen. Han gjorde seg et ærend inn, og tok da med seg børsa ut. Siden gikk både han og Hanevold og Christian inn. De hugg straks tak i langbordet og trakk det fram på golvet. Under den bataljen som fulgte etterpå, fikk Hanevold anledning til å rive Kari løs fra brødrene, og kjempesterk som han var, bar han henne ut på garden og overlot henne til Christian Nettum, som dro avgårde med henne med det samme.
Etterpå ble det nok et realt slagsmål mellom Trogstad-karene på den ene sida, og Hanevold og Per Skramstad på den andre sida. Historien sier intet om hvem som rådde, men det er vel fare for at Trogstad-karene fikk juling av Hanevold, for maken til uvøren slåsskjempe og kriger har det vel neppe noen gang vært på Toten.
Gift med motstandere
Christian og Kari ble viet 10. januar 1803. Den 17. februar året etter ble Per Skramstads første kone begravet, men allerede 21. juli samme år giftet han seg igjen, og nå med Berte Andersdatter Trogstad. Kvikt gjort!
Brødrene på Trogstad led således den tort å måtte se begge sine søstre gifte seg med noen av sine motstandere. En får tro at de senere ble forsonet med sine svogere. I hvert fall vites intet om noen åpen konflikt mellom dem senere.
Christian Olsen Velt-Nettum og Kari Andersdatter, som i 1803 ble gift under meget romantiske omstendigheter, hadde mange barn. Men flere av dem døde i ung alder, slik som det gjerne var tilfelle den tiden.
Ole Pedersen Hanevold var som før fortalt hovedmannen ved bortførelsen av Kari Trogstad i 1802. Han var født i 1775. Samme år som han deltok i dramaet på Trogstad ble han med 14 dagers mellomrom utlagt som barnefar til to uektefødte guttebarn. Hågen med ei jente i Seierstadstuen og Paul med ei jente i Sotstadstuen.
Sterk og uvøren
Av dem som kunne minnes ham, skildres Hanevold som en mann av alminnelig størrelse, snarere under enn over middels høyde. Men han var usedvanlig velvoksen, sterk og sprek. Uvøren var han i høyeste grad, og dertil kald, hard og brutal, så der i hans beste år sto skrekk av ham overalt.
Det var derfor ikke underlig at Christian Nettum søkte å få ham med, når han skulle ta opp kampen med Trogstad-karene for å ta søsteren deres, Kari, med makt.
Så kom krigen i 1807, og Hanevold som så mange andre ble utkommandert til grensevakt. I krigen følte han seg i sitt rette element, og det går mange frasagn om alle de bedrifter han da utførte.
For mange år siden hørte jeg en eldre kolbuing fortelle en hel del Hanevold-historier, men jeg kom dessverre ikke til å skrive dem ned med det samme. Jeg våger ikke nå, så lenge etterpå, å gjøre noe forsøk på å gjengi synderlig av dem. Det sitter igjen et inntrykk av at somme av historiene bar vitnesbyrd om en tapperhet og en dristighet som en må beundre, men det var også somme som ga innblikk i et hardt og kaldt sinn, og i en mørk og uhyggelig tid da menneskeliv var lite verdt.
En gang var Hanevold sendt som speider inn i de svenske grensetraktene. Etter lenge å ha gått gjennom øde skogstrekninger uten mat, kom han endelig til ei stue hvor det bodde ei kjerring med to-tre småbarn. Mannen hennes var utkommandert i krigen på svensk side. Hanevold ba om mat, men kona svarte at den vesle maten hun hadde trengte hun sårt til seg selv og barna.
Drepte kvinne og tok maten
Men Hanevold ville ha mat, og når han ikke fikk den med det gode, fikk han selv ta seg tilrette. Han begynte å lete etter mat i huset. Kjerringa stilte seg opp foran skapet hvor maten var, og forsøkte å verge både maten og seg selv, mens ungene skrek i vilden sky. Da ble Hanevold sint, trakk sitt våpen og hugg uten videre kona ned og røvet maten.
Men denne ugjerning gnaget hans samvittighet hele livet siden. Synet av den blødende og døende mor med de jamrende småbarn omkring kunne han aldri bli kvitt. Han angret nesten at han ikke også tok livet av barna, så hadde de sluppet å pines ihjel av sult og kulde.
I en blodig trefning med svenskene ble Hanevolds kaptein såret og tatt til fange. Kapteinen ble forsvarlig bundet på hender og føtter og ført bort. Men Hanevold la nøye merke til i hvilken retning de dro avsted med ham, og da slaget var slutt, dro han etter for om mulig å få greie på hvor svenskene holdt ham fanget. Han kom også spor etter hvor han antagelig var å finne, fór forsiktig fram og ved en berghammer fant han kapteinen liggende bundet mellom svenske soldater som var satt til å holde vakt over ham.
Vaktmennene hadde følt seg helt trygge på at den bundne kaptein ikke kunne rømme, og trøtte og utmaset som de selv var, hadde de lagt seg til å sove med kapteinen mellom seg. Med ett var Hanevold over dem. Det var et øyeblikks sak å ta livet av de sovende vaktmenn. Kapteinen ble i en fart frigjort, men han var så såret og så medtatt at han ikke var god for å gå. Hanevold tok ham da på armen og bar ham avsted som et barn.
Da han var kommet et lite stykke på vegen, kom han til å tenke på at noen av de drepte svensker visstnok hadde bra støvler på seg, mens de han selv hadde på beina var riktig dårlige. Han satte derfor kapteinen ned og sprang tilbake og dro støvlene av en av svenskene og tok disse med.
Hanevold ble forfremmet
En variant av historien er at støvlene satt så trangt på svensken at han ikke fikk trukket dem av. Han hadde ingen tid å spille. Den svenske leir var like ved, og hvert øyeblikk kunne det ventes svenske vaktpatruljer. Han hugg derfor beina av ved knærne og tok støvlene med seg, med føttene i. Når han fikk bedre tid, så skulle det nok bli ei råd med å få føttene ut av støvlene.
Men kapteinen brakte han frelst og fri tilbake til den norske leir. Det var for denne bedrift at Ole Hanevold ble forfremmet til korporal og senere sersjant og ble utnevnt til Danebrogsmann.
Det sto glans og ry av den tapre krigeren da han kom hjem, og det varte ikke lenge før han ble gift. Den 3. januar 1812 inngikk han ekteskap med Maria Tomasdater Smørstad, som var 10 år yngre enn ham. Etter giftermålet bodde de i Smørstadstuen så lenge Maria levde, i det hele i 15 år. Såvidt en kan se, var de eiere av bruket og hadde det ganske bra. De fikk fire sønner og to døtre.
Etter konas død i barselseng i 1827, må Hanevold ha kvittet seg med Smørstadstuen. I den følgende tid bodde han på forskjellige steder, og flyttet ofte, men var visstnok alltid bosatt i Kolbu.
Han giftet seg på nytt i 1829, men Hanevold ble to år etter enkemann på nytt. Han var så enkemann i 14 år, men giftet seg for tredje gang, med Helena Nilsdatter Nyhus, og på Nyhus bodde han de 10 siste årene av sitt liv. Han døde den 7. mai 1853, 78 år gammel.
Ved gravølet var det møtt fram mange, deriblant en i bygda boende kaptein. På egne vegne og fra den norske hær brakte han i en kort tale den avdøde sin hyllest og takk, og under utbæringen bar han på en fløyelspute den dødes Danebrogsorden foran likbåren.
Ole Pedersen Hanevold ble gravlagt på Kolbu kirkegård 29. mai 1853.
Artikkelen ble først publisert i Totens Blad i 2014.
