Selv etter 75 år dukker det fortsatt opp nye opplysninger om det skjedde i aprildagene i 1940. Tidligere lensmann Torleiv Tufte skrev ned en beretning om det som han opplevde på Toten, og denne ble i 2015 publisert for første gang.
Godt voksne totninger husker fortsatt Torleiv Tufte, som var lensmann i Østre Toten fra 1971 til 1982. Han var opptatt av å bevare historien, og etter at han ble pensjonist, satte han seg ved skrivemaskinen.
Fra sønnen Olav Tufte har vi fått låne beretningen om det Tufte opplevde som soldat, lenge før han ble ansatt på lensmannskontoret på Lena. Historien starter i Ullensaker, og tar grundig for seg det Torleiv Tufte (1916-2003) opplevde videre nordover, blant annet på Østre Toten. Han deltok også i kamphandlingene ved Bråstad og i Gausdal.
Det er ikke vanskelig å se at det er en tidligere politimann, vant til å forfatte rapporter, som har skrevet ned det som skjedde. Her er det utrolig mange detaljer. Av plasshensyn har vi måttet kutte ned historien betraktelig i forhold til det som skjedde utenfor Toten. Men som et eksempel på detaljrikdommen, kan vi nevne en episode ved Segalstad bru. Her tok Tufte en tysk soldat til fange. I beretningen har han notert navn, alder og hjemsted i Tyskland på denne soldaten.
Her er Tuftes skildring, i redigert versjon.
9. april
Etter endt militærtjeneste i Garden i januar 1938 begynte jeg i mars samme år som lensmannsbetjent i Ullensaker, hvor jeg var 9. april 1940. Det var om morgenen meldt i radio om et intervju NRK hadde hatt med utenriksminister Koht før Kongen, regjering og stortings avreise fra Oslo Ø til Hamar, at det var gått ut ordre om alminnelig mobilisering. Men noen annen erklæring om at Norge var i krig med Tyskland kom ikke fra forsvaret i første omgang. Den tyske sendemann i Norge, dr. Brauer, hadde oppsøkt Koht på bosted om natten, men hans krav ble avvist. Tyskerne hevdet at de allierte hadde planer om å besette Norge, og de kom som venner for å beskytte oss.
Allerede fra vi begynte på kontoret klokka 08 kom det en rekke telefonen fra de militære avdelinger som var inne på nøytralitetsvakt på Gardermoen og Trandum om å rekvirere kjøretøyer til militære avdelinger. Utover formiddagen økte trafikken enormt på Trondheimsvegen, med folk som reiste ut av byen som tyskerne var i ferd med å besette. På lensmannens pengeskap lå mobliseringsplakatene i forseglede konvolutter for oppslag og utlevering til de militære rodeforstandere som ble varslet fra lensmannskontoret.
Fra vinduet hvor jeg satt på lensmannskontoret så jeg ned på Trondheimsvegen, og ca ved 18-tida la jeg merke til en buss med soldater med så rare hjelmer, og jeg tok sykkelen og syklet opp til krysset mellom Trondheimsvegen og Gardermovegen et par-tre hundre meter fra lensmannskontoret. Jeg ble da vitne til at et 40-talls tyske fallskjermsoldater, som bokstavelig talt var væpnet til tennene med håndgranatskjefter stikkende opp av halvpottestøvlene de hadde med maskinpistoler i hendene og noen med lange ammunisjonsbelter rundt halsen, var iferd med å avvæpne en tropp norske soldater ved krysset vis a vi Shell bensinstasjon. En offiser i blå uniform og ridestøvler og hauptmann Spiller, tysk flyattaché i Norge ropte og ga ordrer.
Tyskerne fjernet sluttstykkene og kastet geværene opp i en lastebil da hadde med. Tyskerne hadde ytterligere to busser med fallskjermsoldater under ledelse av major Walter, som var nede på Jessheim stason og avvæpnet norske soldater på et tog som var for nordgående.Busser og lastebiler tyskerne hadde tanket opp på Shell sto på Jessheim, og en mann i sivil som var med dem tok opp en stor lommebok han hadde i sin brune frakk og betalte med norske penger.
En av de tre norske bussjåførene, Finn Odden, fikk sagt fra på Jessheim, så det ble gitt beskjed om at de var på veg for å ta kongen og regjeringen til fange. Han hadde samme morgen møtt på festningen i Oslo, hvor han skulle møte i tilfelle mobilisering, og ble der møtt med en plakat «Stengt – henvendelse Hvalsmoen», hvoretter han meldte seg på Skøyen bussentral hvor han var reservesjåfør og fikk straks oppdrag med å kjøre folk som ville evakuere ut av byen. Noe seinere på dagen fikk han beskjed om å kjøre soldater fra Gardekaserna til Trandum, og i Sinsenkrysset ble han stoppet av tyske fallskjermsoldater som tømte bussen og overtok den, og med en tysk maskinpistol i ryggen fikk han ordre om å kjøre Trondheimsvegen nordover etter å ha knust halve frontruta for å ha fri sikt. Ved Kalbakken møtte de den første soldat som trakk våpen mot seg, kaptein Øivinn Øi som i taxi var på veg mot Oslo for generalstaben for å undersøke stillingen. Tyskerne skjøt ham ned.
Det hele førte til en mengde rykter, uklarhet og misforståelser og folk var nærmest lamslått. Ved de militære depoter møtte det opp en mengde som ville melde seg til tjeneste.
Heldigvis hadde militære i Elverum fått melding om fallskjermjegernes raid og bygde en provisorisk vegsperring ved Midtskogen, hvor det lyktes å stanse tyskerne framstøt.
Den tyske flyattacheen Spiller ble dødelig såret, og døde like etter ankomst Hamar sykehus.
Den som som egentlig reddet konge, regjering og det hele var kommandanten på Oscarsborg festning, oberst Eriksen, som fulgte sin instruks og sørget for at krysseren Blücher ble senket der den i tåke og nattemørke kom med slukte lanterner uten å ville gi seg til kjenne – godt gjort.
10. april
Natt til 10. april kom jeg i kontakt med kaptein Josef Fossum fra Nordkisa i Ullensaker på Trandum. Jeg hadde ham som kompanisjef under nøytralitetsvakta i september-oktober 1939, hvor jeg tjenestegjorde som kp. assistent og samme jobb fikk jeg igjen. I løpet av formiddagen lyktes det å skaffe til veie komplett utstyr til 100 mann fordelt på to lastebiler. Det møtte mange på Trandum som sluttet seg til vårt kompani. Den 10. april var lensmannen alene på kontoret da fullmektig Paul Eggen, som var offisersutdannet, dro og meldte seg til tjeneste i Brandbu.
11. april
Vi dro først til gården Fuglerud ved Bøn i Eidsvoll og 11. april fikk jeg ordre om å være igjen med en bil med utstyr der sammen to til, mens kaptein Fossum dro over Andelva mot Hurdal. Mens jeg var på Fuglerud kom det noen tyskere i en bil nedom gården, og vi hoppet ned i en tom gjødselkjeller. Etter kort tid dro tyskerne igjen uten å røre bilen med utstyr. Noe seinere kom vi oss opp til smeden Johan Ladderud ved Trondheimsvegen vis a vis Solheim kafe, og mens vi var der, fikk vi se det kom noen tyskere marsjerende på riksvegen mot Solheim kafe, og vi dro da med lastebil over Andelva til Hurdal, hvor vi seint på kvelden kom i kontakt med kaptein Fossum på en skole der.
12. april
Neste morgen startet vi klokka 04 på veg mot Toten, til gården Kobberstad hvor vi ble innkvartert i drengestue, bryggerhus og uthus. Turen fra Hurdal gjennom Feiring tok lang tid, da et par av de små bruene i Skreibergene var sprengt og måtte bygges opp før vi fikk passert.
13. april
Den 13. april om ettermiddagen fikk vi ordre om å bygge sperring ved Lena bru (Gjerstad bru, red. anm.). Her ble kapteinen og en del av oss innkvartert i huset til meierist Ole Bøe, like inn til østsiden av Lena bru. Her ble det slått hull på gråsteinsmuren i kjellerens syd-vestre hjørne for plassering av en Colt mitraljøse for bestrykning av vegen fra brua mot Garversvingen, hvor lagfører Martinsens lag med mg-skytter Ludvig Dåe hadde tatt stilling ved låvebrua der. Jeg var borte der om dagen med en melding, og fikk da kaffe og mat hos fru Hilda Røise, som var kona til garver Røise.
Redskap vi trengte, økser, hakker, spader, spett med mer fikk vi på rekvisisjon hos kjøpmann Johan Narum på Lena. Det var virkelig landhandler med et enormt vareutvalg.
14. april
14. april bygget vi ytterlige ut stillingen ved Lena. Om kvelden ga kaptein Fossum beskjed om at han absolutt trengte søvn, og om at jeg måtte ta eventuelle telefoner som kom. Noe seinere på kvelden kom det beskjed om telefon hos brennerimester Lunde i et hus i nærheten. Vi lå alle fullt påkledd, hadde bare tatt av støvlene og i farten kom jeg til å ta kapteinens støvler, og da jeg løp ut på vegen kom det en elghund rett i beina mine og jeg brente av et skudd med Kragen for å skremme den. Dette avstedkom alarm og kapteinen ble vekket, men han fikk ikke på seg mine støvler, så jeg fikk en alvorlig skrape da jeg kom tilbake.
15. april
15. april var vi klare for å flytte tilbake til Kobberstad da vi plutselig fikk ordre om utrykning til Gjøvik-området hvor det var meldt om flyslipp. Vi stoppet ved gården like før Kolberg camping. Det var en fryktelig slitsom og kald natt.
16. april
Tilbake til Kobberstad 16. april klokka 10, og ble da forlagt i hovedbygningen.
Om kvelden fikk vi ordre om å avløse et kompani som lå ute på riksvegen ved oppkjøringen til gården Helgestad ved Skreia. Vi arbeidet hele natt med å utbedre stillinger langs et bekkefar ned mot Ulsrud. Jeg fikk ordre om å få ned til gården Ulsrud for å undersøke mulighetene. Det var mørkt og kaldt og nifst å komme inn på gården der. Jeg banket på døra ved kjøkkeninngangen, og plutselig åpnet Håken Ulsrud et vindu i andre etasje. På spørsmål om telefon så opplyste han at telefonforbindelsen var brutt ved at en telefonstolpe på jordet var skutt i stykker og ledningen falt ned og brutt.
17. april
Den neste dagen, 17. april, ble stillingene fortsatt utbedret, og vi hadde da fått tak i noen ruller med lakenstaut (hvitt bomullstøy, red. anm.) fra Peter Sandvolds manufakturforretning på Skreia. Den delte vi opp i passende stykker som forsvinningsdrakter. Det kom godt med, for den dagen ble vi utsatt for et tysk fly som fløy lavt over våre stillinger ca en times tid og beskjøt oss med mitraljøseild fra halepartiet i flyet. Heldigvis ble ikke en eneste en av våre skadet. Det var mye snø, antakelig omkring en meter.
18. april
Om morgenen 18. april klokka 05.45 åpnet tyskerne ild. Om natta hadde to stykker av oss ligget i ei seng på østveggen i det tømmerhuset som lå nærmest avkjørselen til gården Helgestad. Vi ble vekket av at rutene i vinduet over senga ble skutt i stykker, slik at vi rullet oss ned på gulvet og dro med oss geværene og kom oss ut.
Vi så da at tyskerne hadde en stilling under låvebrua i Peterud og videre fra villaen til lærer Oppegård noe lenger opp, og fra stedene nedenfor vegen ned mot Bjerkebakken.
På vegen ved avkjørselen til Ulsrud traff jeg lærer og kirkesanger Even Stefferud fra Totenvika, som var sjef for trenet. Han fortalte at norsk artilleri plassert på Balkegårdene hadde beskutt tyskerne i området rundt Totenviken kirke, der han for øvrig hadde sin bolig og familie.
Senere på dagen var jeg ned til Nils Solheims eiendom med ei melding til et av våre lag som var plassert der. Da jeg kom inn der, sto det en og stekte flesk i ei panne på vedkomfyren, mens et maskingevær var plassert i vinduet mot øst og skytteren lå på en divan han hadde skjøvet bort under vinduet.
På jordet ovenfor Bjerkebakken lå det ei løe, og der var det sikkert tyske soldater, for det lå en noen meter utenfor løa og skreik. I laget var det flere gode skarpskyttere, blant annet fra Ullensaker.
Om natta var det gravd ut for to mitraljøsestilling med god dekning. Disse ble flittig brukt blant annet mot villaen til lærer Oppegård, hvor det var observert tyskere ute på en glassveranda på framsida av huset. Denne ble nesten delt i to av salvene fra Colten.
Sigurd Gullhagen fra Gjøvik, som hadde vært med de norske styrkene ved Fjørkenstad i Totenvika, var blitt tatt til fange og ble holdt i kjelleren i huset til Oppegård. Han hadde måttet være med og bære ned to tyske offiserer som var skutt i hver sin stol ute på glassverandaen. Seinere måtte han snu et tysk ammunisjonsbil ved Bråstadbrua under kampene der.
Våre stillinger holdt, og utrolig nok ble ingen av våre skadet. Vi fikk avløsning seint på kvelden, og kom så til Hoffsvangen, hvor vi var om natta etter å ha fått lapskaus i Festiviteten.
19. april
Den 19. april ble vi vekket klokka 05. Vi skulle til Breilid og ligge der som ettertrygd til alle andre avdelingen på Toten var passert. Da vi kom til Breilid gård, ble kaptein Fossum orientert av gårdbrukeren om at fru H., som hadde Nordlia handel like ved, var NS, og at det var best å få uskadeliggjort telefonen der. Til avdelingen var det kommet en tsjekkisk flyktning som var telemontør, og som jeg fikk med for å utføre oppdraget. Vi kom inn i butikken og spurte om å få låne telefonen, og det fikk vi. Jeg sto vakt med opplantet bajonett på geværet utenfor kontordøra, mens tsjekkeren var inne og satte apparatet ut av funksjon. Vi takket for lånet, og meldte oss tilbake og så begynte transporten av alle avdelinger forbi Breilid. Så snart alle avdelinger var passert, fikk også vi avmarsjordre og brua ble forsøkt sprengt etter oss, men det var mislykket. Men sprengningspatrujen som det ble lett etter, kom senere til rette ved Bråstad.
Årsaka til tilbaketrekningen fra Toten ble sagt at det skyldtes at situasjonen på Hadeland hadde endret seg. Vi var oppom Stokkeroa før i tilslutt havnet i Åsengen i Vardal.
20. april
20. april klokka 09 fikk kaptein Fossum kommandoen over alle iR4s avdelinger ved Bråstad. Det ble presset en fløy mot Bråstadelva og en mot Mjøsa, og klokka 20 var det ikke lenger noen tyskere bak oss.
…
Senere fortsatt Tufte nordover mot Gausdal, og deltok i kamphandlinger der. Han fikk et streifskudd gjennom bukselåret, men ble ikke alvorlig skadet. Der tok han også en tysk soldat til fange. Tuftes beretning er svært detaljert.
Enda senere kom Tufte på ski over fjellet til Valdres. Etter en tid der kom han seg videre til Hallingdal, og til slutt vendte han tilbake til Ullensaker på jobb.
Mjøsmuseet har få bilder fra mobiliseringen og kamphandlingene på Toten i disse dramatiske aprildagene. For eksempel finnes det ikke bilder på museet fra kampene i Totenvika. Derfor lurer museumsdirektør Arne Julsrud Berg på om noen har tatt vare på bilder. Kanskje finnes det viktig historisk materiale i gamle albumer på Toten fortsatt? De som måtte ha bilder å låne ut, kan ta kontakt med museet.
Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad i april 2015.
