Redaktør Olaf Rossow tok store sjanser under andre verdenskrig.
8. mai 2013 kom boka som omtaler motstandsbevegelsen på Østre Toten og Kolbu i 1940 til 1945. Redaktør Olaf Rossow ble viet plass i boka. Den uredde redaktøren fra Toten drev sivil motstand på sitt vis.
Under lanseringen leste en av forfatterne, Terje Bråthen, en lederartikkel fra Totens Blad som under andre verdenskrig ble kjent langt utenfor bygdas grenser. Olaf Rossow var mannen som i 1928 startet Totens Blad. Han godtok ikke diktatet fra okkupasjonsmakten, og satte sine meninger på trykk. Det førte til at han etter hvert ble avsatt som redaktør, og erstattet med en nazivennlig «vikar».
Noen av Rossows etterkommere var tilstede på Kapp under boklanseringen i 2013. Etter krigen ga Rossow ut ei bok på eget forlag som han kalte «I krigens år Totens Blads historie». I denne boka navngis også en del personer han måtte forholde seg til, NS-medlemmer og andre som jobbet for tyskerne.
Til Totens Blad 12. april 1940 skrev Rossow en kritisk artikkel som aldri kom på trykk. Hans ansatte på trykkeriet hadde fått høre at Rossow ville bli skutt, dersom en slik artikkel kom på trykk. De nektet derfor å bidra til at avisa ble gitt ut med denne artikkelen.
– Resultatet ble at jeg måtte fire. Artikkelen ble tatt ut. Det var jo beklagelig, men det var jo på den annen side hensynsfullt av personalet for uberegnlige ubehageligheter, skriver Rossow i boka si.
Redaktøren ga seg imidlertid ikke. Senere skrev han sin mest berømte lederartikkel noen sinne. Det var 3. august 1940.
I årboka fortelles det at denne avisa ble så ettertraktet at det i Oslo ble betalt opptil 20 kroner for et eksemplar.
Rossow var såpass vågal at han fikk trykket falske aviser som han sendte inn til kontroll. Blant annet kom det beskjed fra Terbovens kontor i Oslo om at det skulle sendes ei avis dit.
Det gikk bra. Rossow risikerte dødsstraff, men ble i stedet avsatt som redaktør i oktober 1941. Senere stoppet utgivelsen av avisa, og den kom ikke ut igjen før i mai 1945.
Dette er Rossows lederartikkel fra august 1940
Kong Haakons dag.
Feriebrev.
Vi har fått en liten ferie. Noen få dage da vi kan legge pennen på hylla. Og la nervene hvile. De har ikke hatt ro siden 9. april.
Vi har dratt opp til hytta til fjølbua på åsen. Der er det fred for såre nerver. Der er det ro.
Og nå sitter vi her i hytteåpningen og skotter ut på naturen. Vi ser livet foran oss, slik som det virkelig er.
Det er gråvær. Det er alt august og det lakker mot høsten. Tunge regnmette skyer velter stadig om på himmelbuen over oss. Råkall luft trekker opp sørfra Stormyra. Det stiger vanndamp opp av tjernet. Den drives i skoddedotter bortover myra. Og trekker opp mot Langseterlia. For å forene seg med skylaget. Å gjøre regntyngden enda større.
Tjuvåskampen er innhyllet i skylaget. Skyene klemmer seg liksom ned mot marken. Liksom for å kvele alt levende. Det er bare noen få meter luft igjen langs myrer og tjernet. De før stolte graner henger i dag slapt ned med grenene. Regnet og råluften har avsatt tusenvis av vanndråper i barnålene. De er som tårer i øyekrokene. Granene gråter.
Alt er grått i grått. Og så stille. Ikke en fuglekvidder. Ikke et livstegn. Bare uværfuglene er ute i dag, rågjeita og myrskrika.
Vi snur oss på krakken. Og ser vestover. Bare en svak lysning i skylaget der solen står. Det er det eneste mottrekk mot alt det grå, – det livløse.
Og i morgen – den 3. august – blir det atter regn. Mer gråvær. – Den 3. august – Kong Håkons dag. Hvordan blir det i år? Skal flaggene vaie i by og på land? Nei, – vi kan ikke flagge. Vi lar flaggene ligge. Det må vi.
Kongen vår, er ikke lenger her. Han er derute – i den store verden. Han er utenfor landets grenser. Ble jaget ut. Og han drog vestover. Og uvilkårlig speider vårt øye opp mot skyene, mot den svake lysning på himmelbuen.
Det er synd på kongen. Han er en gammel mann, – han som vi. Og bli jaget ut i landflyktighet!
Kongen er ingen hersker over sitt folk. Han er ingen krigens mann. Ingen hærfører. Bare en snild og fredelig person. Men heller ingen personlig konge. Ikke en konge som kan drepes med bomber og granater. Ikke en konge som kan dø. – «Kongen er død, kongen lever» heter det.
Kongen – jo. Han er langt mer enn en personlig konge. Han er symbolet på vårt. Symbolet for vårt tusenårige kongerike. Han er selve kongstanken i folket. Symbolet for Eidsvoldsverket, – for Norges grunnlov. Grunnloven er bare papiret. Kongen er vår levende grunnlov.
Og så ville stortingets presidentskap at kongen skulle abdisere. Godvillig! Stortinget skulle avsette kongen! Folkets kårne konge. Vår levende grunnlov! – Han skulle fjernes. – Tull!
Og Stortinget skulle gjøre det. Stortinget, som er besatt av tyskerne. Stortinget som ikke har mer å si. Mennene, som nå er uten mandat. Og ikke lenger kan handle på det norske folks vegne.
Nei, kongen kan ikke avsettes. For kongen representerer det norske folks innerste nasjonale følelse. De følelser som i dag mer enn noen gang brenner i hver eneste nordmanns hjerte. Kongen representerer våre følelsers harmoniske stemmebånd. Og så vil stortinget avsette kongen. Å gjøre oss normenn stumme. – Meningsløst!
Norge er hærtatt. Landet er i tysk besittelse fra Lindesnes til Nordkapp. Alt som er innenfor landegrensene er ikke vårt lenger. Men det norske folk har ingen landegrenser. Der ute på ha¬vene seiler ennå det norske folk fritt omkring på skipene. Nøyaktig som det har gjort i tusen år før. Det norske flagget vaier til topps på 4 millioner tonnasje. Derute lyder «Ja, vi elsker» fra 100 000 nordmenn, og derute stemmes i morgen – 3. august – opp kongesangen til ære for det norske folks konge. Og ham vil mandatløse stortingsmenn avsette!
Norge er et lite land. Det er så. Men det er et stort folk. De mange millioner nordmenn i utlandet og alle norske etlinger spenner verden om. Det er der kong Håkon er i dag. Det er der han representerer sitt folk, – det norske folk. – Vi her hjemme på berget har ingen rett til å ødelegge det norske folks harmoniske samhold – det store Norges land. Det er det som er kong Håkons rike.
I dag er det 3. august. Vi tar frem et bilde fra ryggsekken vår. Og fester det med 2-tomms spiker på plankeveggen i hytta. Og pynter det med to små flagg. Så setter vi lemmene for vinduene, låser og går. – Ferien er slutt.
Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad i 2013
