Visste du at folk er blitt bøtlagt for å ha kjørt i trav gjennom Storgata i Gjøvik uten bjelle?
I avdøde Leif Blichfeldts bildearkiv finnes det mange gamle bilder fra Storgata som ikke er så kjente, tatt i alle perioder av byens 150-årige historie.
Der Storgata senere ble sentrumsgata i byen, gikk den såkalte «chausséen» fra Gjøvik brygge til Odnes og Land. Den ble påbegynt i 1854.
I årene før Gjøvik fikk kjøpstadsrettigheter, ble den første reguleringsplanen for byen utarbeidet. I 1857 fikk kaptein Taubøl så i oppdrag å lage det første kartet over Gjøvik. Flere endringer skulle gjøres for å forskjønne byen. Blant annet ble det bestemt å utvide «chausséen» til 24 alen (ca.15 meter) mellom husrekkene. Men ikke alle valgte å følge denne forordningen, selv ikke en som selv var medlem av reguleringskommisjonen. Han valgte å plasserte sitt nye hus i Hunnsvegen 2 på en slik måte at det hindret gateutvidelsen. Derfor ble det vedtatt en avstand på 22 alen mellom Falks og Olsens hus, mens gatebredden lenger oppe skulle være 24 alen.
Men det var ikke mye til bybebyggelse i den nye kjøpstaden i 1861. Det var en spredt og uensartet bebyggelse som ikke lignet mye på et bysentrum.
Da sakfører Hans Sverre Sommerfeldt ble utnevnt til fogd, politimester og magistrat i Gjøvik i 1860, fikk han og familien leilighet i H. Skattums store nybygg øverst i Storgata. I sin første årsberetning skrev han blant annet at «her er det kun en Snees Gaarde af mindre Betydenhet». Han kunne også ha føyd til at det som fantes av gater var to, nemlig «chausséen» (Storgata) og Trondhjemsvegen, som dengang gikk nordover der Hunnsvegen ligger i dag.
Gjøvik var i ordets rette betydning en bygdeby. Gårdsdrift foregikk helt inn mot sentrum. I hver bygård fantes det staller og flere hadde fjøs med hest, gris og ku. Blant annet hadde kjøpmann H. B. Falk flere dyr.
Langs gatene, også i Storgata, var det flere hager med frukttrær, busker og lysthus. Vinterstid kunne ungene både gå på ski og ake kjelke i sentrumsgatene. Hans Mustad fikk til og med bot fordi han hadde kjørt i trav gjennom Storgata uten bjelle på hesten. Omlag 50 beboere i sentrum hadde hest på 1860- og 70-tallet.
Så langt fram i tid som på 1930-tallet gikk kuflokken til H. Skattum gjennom Storgata på veg til og fra beite på Sommerro nedenfor Bondelia. Folk sa at man kunne stille klokka etter kua, fordi den hver ettermiddag kom punktlig ruslende opp Storgata på veg hjem til fjøset i Skattumsgården.
Gatene var i mange tiår i en elendig forfatning. Folk vasset i søle etter regnvær og i gikk i en støvsky i tørkeperioder. Særlig var Storgata i dårlig forfatning. Men etter at den fikk nytt kjøredekke midt i vegen, ble det bedre. Sammen med fortauene ble flere gater utbedret på 1880-tallet og grøfter fylt igjen.
Før jernbanen kom først på 1900-tallet, gikk Storgata helt ned til brygga, med hager og park ned mot mjøsstranda. Men da stasjonsområdet ble bygd og jernbaneskinnene lagt, stengte det byens vakre adkomst til Mjøsa. Samtidig ble de 170.000 kubikk fyllmasse som trengtes til jernbanefyllinga, hentet fra byens mest populære utsiktsted, Kilebanehaugen (kalt Gjøviks Akropolis) og Hoffhaugen.
Går vi fram til tidlig 1960-tall, begynte en sterk økning i biltrafikken i Storgata og sentrumsgatene for øvrig. Dette medførte parkeringsproblemer og kommunen og politiet vurderte å forby parkering på begge sider av Storgata. Dette satte selvfølgelig kjøpmennene seg kraftig imot med den begrunnelse at gata ville bli «helt død». Dermed ble det innført noe mer «lempelige regler». Men særlig blant bilistene var det stor misnøye med de nye parkeringsreglene i byen.
Flere branner har også gjort sitt til at det gamle «bybildet» er forsvunnet. Det bygningene ble erstattet med, har ikke alltid vært vakker arkitektur, men typiske for sin tid.
Kilde: Reidar Mollgard: «På fedres gamle veier».
Det ble tatt mange bilder av Storgata og Gjøvik fra Kilebanehaugen på 1800-tallet. Bilder som dette fra årene rundt 1886 , er skarpe og detaljrike, da fotografene benyttet store glassplate-negativer. Derfor er det lett å studere mange smådetaljer på slike bilder. 
Storgata i august 1962, er en gate i tydelig forfall. Bygningene er stygge og trenger sårt til oppmaling. Biltrafikken er også ubetydelig. 
Et postkort fra krigsårene. Ser en godt etter, sees to tyske soldater utenfor butikkvinduet til Gullsmed Gullhagen, en butikk som fortsatt ligger på samme sted. 
I 1920 kunne fortsatt ungene leke midt i gata. Det ser ut til at de skal på fisketur, skal en tro de lange fiskestengene de har på skuldra. Biltrafikken er helt fraværende, mens lysstolpene dominerer gatebildet. 
Det finnes ikke så mange vinterbilder fra Storgata. Dette er tatt en gang mellom 1915 og 1920 . Det kunne ikke være lett å være butikkeier på denne tida, når en ser på hvor lite folk det er i byen. (Foto: Waldemar Pedersen). 
Falkehjørnet en gang i 1950. Falkgården til høyre ser noe medtatt ut og kunne nok trenge et malingsstrøk eller to. Møllers bokhandel til venstre. 
En sommerdag i 1920. Folk rusler i og langs gata i noe som ser ut som en idyll fra en annen tid, noe det også er. 
Et kamera kan fange historien i brøkdelen av et sekund, som her fra Storgata en dag rundt 1920. Kasper Andresens bakeri og konditori, til venstre. var helt opp i moderne tid et populært bakeri og treffsted for byens befolkning, spesielt på lørdagene da det var mye trafikk i byen. 
I 1920 hadde Storgata og Gjøvik fortsatt et landelig preg, med fjøs, hest og husdyr i omtrent hver bygård langs gata. En hest som trakk ei kjerre med høy gjennom Storgata var et vanlig syn. 
Storgata anno mars 2011, graving preger bybildet. (Foto: Unni Kristiansen).
Denne artikkelen ble første gang publisert i Gjøviks Blad i 2011.
