Anders var 76 år gammel da han kom til presten for å fortelle at han var blitt far igjen. Moren var 30. Presten var skeptisk.
Mye historie er bevart skriftlig. Men det er ikke så ofte en kommer over muntlige kilder om noe som skjedde i 1887. Slik som historien om Anders Kristiansen som slet med å bli trodd da han kom til presten for å fortelle at han var blitt far til en liten gutt, i en alder av 76 år.
Selvsagt forandrer historier seg etter hvert som de blir gjenfortalt. Ofte pusses de på for å bli bedre og morsommere. Men han som fortalte om 76-åringen lovet at det var akkurat slik det var…
I 1998 traff vi Palmer Axel Anderson i Fargo i Nord-Dakota. Amerikaneren var da 83 år gammel, og hadde aldri vært i Norge. Det nærmeste han var kommet, var da han tjenestegjorde i det amerikanske feltartilleriet i 1944-1945. Da ble han sendt til Tyskland. Men historier fra Norge hadde han fått høre i oppveksten av sin far, som var født på Toten.
En kjent historie
Slik som den om oldefaren. På forhånd visste journalisten litt om denne oldefaren, Anders Kristiansen. Han var født i 1811, og giftet seg først med Johanne Andersdatter Billerud i 1831. Men han ble enkemann tidlig. Kona døde allerede i april 1837, og Anders satt igjen med to små barn. Han hadde åpenbart draget på damene, eller kanskje var det en ren nødvendighet å få tak i en ny mor til barna? For i desember samme år gifter han seg på nytt med Agnethe Andersdatter Tollevsrud. De får ni barn. Men i 1880 blir Anders enkemann på nytt.
Så vet vi ikke så mye om han, men i 1887 dukker han plutselig opp i kirkeboka. Han er nemlig blitt far igjen! Og moren er en forholdsvis ung dame, nemlig 30 år gamle Julie Johannesdatter.
Da vi traff oldebarnet Palmer, spurte vi om han noen gang hadde hørt om dette.
Fikk barn med husholdersken
– Ja, det har jeg vel, forsikret Palmer, og kunne supplere med det faren hadde fortalt.
Ifølge Palmer var Julie husholdersken til gamle Anders. De to bodde åpenbart sammen i Hensvoldstuen, og slikt blir det altså barn av.
15. september 1887 får Anders en sønn med pigen Julie Johannesdatter. Barnet er tydeligvis svakt, for det står i kirkeboka at gutten er hjemmedøpt. Det ble gjort når det var fare for at barnet ikke ville leve så lenge. Albert ble han døpt. Men han blir ganske riktig ikke så gammel. Allerede 1. oktober dør han av krampe. 11. oktober måtte den godt voksne faren og den unge moren følge sin lille sønn til en grav på Hoff kirkegård.
Men før dette, etter at Albert var døpt hjemme, måtte Anders ta turen til presten for å rapportere om den nyfødte og hjemmedåpen.
– Da var presten skeptisk, fortalte Palmer. Presten mente nemlig at 76-åringen neppe var den riktige faren. På den tida var det ikke uvanlig at noen tok på seg et farskap, kanskje mot en liten godtgjørelse.
Men 76-åringen holdt på sitt, og kanskje var han litt kry?
– Da han kom til presten for å melde fra om barnet, ville presten vite om dette virkelig kunne være tilfelle, at den gamle mannen var far til dette barnet. Da svarte han “Du veit det prest, at det er sevje i en gammal kvist også”, fortalte Palmer Anderson. Oldebarnet Palmer ville bare snakke engelsk, men når han ble ivrig slo han over til norsk, og oldefarens replikk ble gjenfortalt på kav totning.
En storkar som fikk bank
Slik ble altså 76-åringen ført inn i kirkeboka som far til det uekte barnet Albert. Palmer fortalte også en historie som han ikke kunne si helt sikkert om gjaldt oldefaren eller enda en generasjon bakover:
– Vi kan si det var oldefar, men det kan ha vært hans far igjen. Han hadde sett seg lei på en storkar som var så slem mot hestene sine, jeg tror det var en slags embedsmann. En dag sto oldefar langs vegen og passet opp storkaren da denne kom kjørende forbi. Han ropte at han fikk se til å oppføre seg ordentlig mot hesten. Storkaren ble da så irritert at han slo etter oldefar med hestehippa (ordet hestehippa kom på norsk, det øvrige ble fortalt på engelsk). Det var nettopp dette oldefar hadde forutsett, så han fikk tak i hestehippa og rev storkaren ut av vogna. Der fikk storkaren bank, og klar beskjed om at hvis han forsøkte å anmelde oldefar for denne omgangen juling, skulle det vanke mer stryk, fortalte Palmer.
Og slik lever altså historien videre.
